Barnevernet: Norske myndigheter ønsker å hindre foreldre i å fortelle sannheten om hva de har opplevd

Irene Hov

De siste årene har et stort antall fortvilte foreldre blitt straffeforfulgt og bøtelagt av politiet for enten bagatellmessige kommentarer på sosiale medier eller for hva andre har skrevet på deres kontoer. Prosessene ligner på Kafkaprosesser, og legger urimelig stor belastning på allerede sterkt belastede foreldre. Flere av de tiltalte er intervjuet av Familiekanalen hvor de forteller om overfladisk rettsbehandling hvor de levnes liten eller ingen rettssikkerhet. Professor emeritus Marianne Skånland beskriver her hvordan straffeforfølgelsen rettferdiggjøres og hvordan vi blir manipulert til å tro at ofrene for barnevernet er en homogen masse av rus- eller psykiatriske pasienter. 

———————–
Av Marianne Haslev Skånland.

Barnevernet går stadig ut med krav om å få drive på i fred

De par siste dagene er det kommet nye innlegg i aviser fra barnevernere som gjør seg til martyrer. Ikke på den måten at de beklager det de “må” gjøre mot barn og foreldre. Tvert imot mener de at det de gjør er så riktig så riktig, og at kritikere “hetser” dem og “henger dem ut”. Det ser for det meste ut til at enhver kritikk av dem regnes som uakseptabel hetsing og trusler, hvis kritikken i det hele tatt er konkret.

Det er grunn til å minne om at hvis barnevernskritikerne ikke går konkret og detaljert inn i enkeltsaker, blir kritikken bare trukket på skuldrene av, med snusfornuftig belæring om sånt som at det er fylkesnevndene som beslutter, ikke barnevernet, og andre “opplysninger” som nok kan innbille de uvitende at man her har et barnevern i skjønneste orden og med all verdens rettssikkerhetsgarantier, men som er uten betydning for alle som er rammet av realitetene.

Når det gjelder systemets innvendinger mot at man skal ha rett til å vise detaljene i enkeltsaker, tror jeg det kan passe å sitere fra Nevil Shute’s forord til romanen No Highway, som dreier seg om flyulykker:
“Den omhyggelige og inngående undersøkelsen av ulykker er nøkkelen til all sikkerhet i luften, og må utføres av mennesker av aller høyeste kvalitet. Hvis min fortelling understreker dette poenget, har den tjent en nyttig hensikt” (min oversettelse).

Når vi i Norge ikke har mennesker av aller høyeste kvalitet til å sette seg inn i hva barnevernet og systemet rundt det i virkeligheten forårsaker, ja når våre politikere og jurister som omhyggelig og inngående skulle både undersøke og sørge for at galskapen bringes til opphør, ikke gjør det men babler i takt med barnevernet, og når konvensjonelle media stort sett lar befolkningen i stikken, er det mer enn forståelig at mange almindelige mennesker publiserer selv. Internett er velsignelsen som gjør det mulig. At det offisielle Norge står parat til å fengsle og bøtlegge dem når deres fortvilelse får demningen til å briste, må vi regne med, men det forandrer ikke på hvem som er ofrene: de barnevernsrammede,ikke barnevernets folk og allierte. Sprengte familier, fortvilede foreldre som tar kampen opp for sine barn – for det er det de gjør – fortjener ydmyk anerkjennelse.

Ber statsråden beskytte de ansatte i barnevernet
ÅSNES: Hetsen mot barnevernet rammer saksbehandlerne, og Ove Jostein Bakken i Solør barnevernstjeneste har utfordret statsråden til å ivareta de ansatte gjennom media og be justisministeren sørge for at hets straffeforfølges.
” – Vi føler oss rimelig maktesløse i dette presset som skapes på sosiale medier. Mye av kritikken går egentlig på den norske ordningen og systemet, men blir direkte rettet mot saksbehandlerne.

Vi savner at vår minister står sterk opp mot denne kritikken og opplever at vi får liten beskyttelse for den faglige jobben som disse menneskene står i, sier Ove Jostein Bakken i et brev til barne- og likestillingsminister Solveig Horne.

Han ber om at det tas til orde for å stoppe hetsen.”

” – Vi tåler kritikk som går på systemet, men ikke kritikk av enkeltpersoner, sier Bakken.”

Sitat slutt.

Man bør ikke være i tvil: Det er ytringsfrihetens aller viktigste funksjon herr Bakken vil til livs – den å beskytte ofre i samfunnet mot overgrep fra egne myndigheter. Ytringsfriheten er beskyttet i Artikkel 10 i Den Europeiske Menneskerettighetskonvensjon (EMK), og er faktisk en av de aller viktigste av menneskerettighetene.

Det er jo litt av hvert systemfolkene ønsker å kalle for “hets” og “uthengning”. Mange av dem vil ha forbud for oss mot å skrive eller snakke om enkeltsaker eller navngi offentlig ansatte eller betalte aktører i det hele tatt. Helst vil de ha ymse lovendringer.

Diktatur-preget i det norske samfunn innfor enkelte sektorer blir mer og mer tydelig.

Her vil barnevernet ha politiet til å ta jobben med å kvele all ytringsfrihet for ofrene:

Østlendingen 22. april 2017
Østlendingen skriver 22 april 2017:
Politiet trenger tips om hets av barnevernsansatte.

“Politiet er kjent med at hetsing av barnevernsansatte forekommer. Men har ikke ressurser til å overvåke forumene dette skjer på”.

“…. enhetslederen i Kongsvinger …. mener at de som mener det er behov for å endre systemet og lovverket, må gå fram på riktig og lovlig måte. Men hun understreker at med dagens lovverk, gjør de ansatte hos barnevernstjenesten det de er pålagt å gjøre.”
Sitat slutt.
Pålagt å gjøre! Det at barnevernets folk mener det er all right å gjøre hva som helst hvis de kan se sitt snitt til å få det til å passe innfor systemet, er i seg selv en kraftig advarsel om hvordan disse folkene er opplært, og at de er uegnet til å ha noe som helst med barn å gjøre.
Her ser Midtsund sitt snitt til å late som om det er barnevernet som ivaretar hensynet til barna:“– En bekymring jeg har er det enorme fokuset på foreldrene i disse kommentarene, og at noen glemmer at det viktige er barna, sier Midtsund.”

Fokuset, Madame Midtsund i Kongsvinger barnevernstjeneste, skyldes to ting: a) Barn som tas av barnevernet eller er under trussel om det, og som er fortvilet over det, har sjelden kraft og mot til å ytre seg skriftlig om det, spesielt ikke i dagens klima, hvor barnevernsrammede familier som protesterer, møter vantro og stigmatising; b) Barnevernets folk og allierte forsøker til det ytterste å skremme – og faktisk true og drive hets – hvis foreldrene “henger ut” sine barn. I barnevernets ideologi er det så fryktelig for barn å komme i offentlighetens lys. Derimot mener barnevernet at det ikke er fryktelig for barna å berøves sine foreldre og sin frihet, og gjøres til gjenstand for barnevernets hjernevask som går ut på at foreldrene er mindreverdig søppel.
Tilsnikelsen ved å lansere seg selv som de som hele tiden er alene om å tenke på barna, er ikke ny. Den har vært lansert av barnevernet flere ganger i de snart 25 årene jeg har iakttatt hvordan barnevernet går frem (jf (1) fra 1995).

“Enhetslederen i Kongsvinger støtter Bakken i Solør barnevernstjeneste sin bønn om styrket rettsvesen mot denne formen for hets.

– Det er viktig å få fram at dette ikke er greit. Heller ikke sjikane mot dem som er ansatt i det offentlige, selv om noen ser ut til å mene at det må være lov. En ting er kommentarer på systemet, men går de på person er det ikke greit.

Enhetslederen i Kongsvinger støtter Bakken i Solør barnevernstjeneste sin bønn om styrket rettsvesen mot denne formen for hets.

– Det er viktig å få fram at dette ikke er greit. Heller ikke sjikane mot dem som er ansatt i det offentlige, selv om noen ser ut til å mene at det må være lov. En ting er kommentarer på systemet, men går de på person er det ikke greit.”

Det harpes og harpes på at de er offentlig ansatte. Resonnementet er muligens at når man er ansatt av det offentlige, gjør man per definisjon noe bra for befolkningen? Derfor mener barnevernerne at de skal ha spesielt vern? Bedre vern enn andre i samfunnet? Bedre vern enn barna og deres foreldre? En slags adelsprivilegium?

Her har vi altså offentlig ansatte som mener alt de gjør er lovlig og riktig og skal være sånn. De regner altså seg selv som mekaniske dukker i “systemet” og tar intet personlig ansvar for hvorvidt virksomheten kanskje er ute på et katastrofalt uheldig sidespor.
Samtidig som de på denne måten erklærer at det de gjør er riktig (svært mange av dem er direkte stolte over det), er de fortørnet over at man nevner ved navn hvem de er og hva de gjør, hva de forsvarer?

Nå er det imidlertid slik at barnevernskretser, blant annet deres fagforening, har forsøkt å gjøre all slik opposisjon ulovlig i 10-15 år. De har ikke bare ment at kritikk av konkrete handlinger de har utført skal være ulovlig; de har prøvet seg med politianmeldelse mot noe så behersket som lister over navn med overskrift “Disse personene kan vi ikke anbefale”, men kom ingen vei. De har prøvet seg med å kreve straff for å skrive hvem som driver fosterhjem og beredskapshjem for god betaling, men kom ingen vei.

Allikevel er det tvilsomt om norske politikere og jurister har fornuft nok til å holde stand mot presset i lengden. Politikerne har allerede vedtatt lovendringer, med fengselsstraff ifølge skammens lov(2) – diktaturets brennmerke: loven som forbyr mennesker å flykte med sine barn i det øyeblikk barnevernet sender sak til fylkesnevnden.
Konvensjonelle media har heller ingen grundig innsikt, og ingen stamina som gjør at de i det lange løp kan ventes å holde på ytringsfriheten for ofrene, selv om de holder på pressefriheten for seg selv.

Det er kun Artikkel 10 i EMK som fortsatt gir en viss beskyttelse. Men selv om Norge blir dømt ved Menneskerettighetsdomstolen aldri så mange ganger for krenkelse av ytringsfriheten, kommer reaksjonen hos våre myndigheter fortsatt til å være å sno seg rundt det, bable dommene bort, og fortsette som før.

———————–
Om Marianne Haslev Skånland:
Skånland har arbeidet som professor i språkvitenskap ved Universitetet i Bergen, og er nå pensjonert. Hun har arbeidet med vitenskapsanalyse og vitenskapskritikk, både generelt og innen områder av språkvitenskap, psykologi og barnevern, og har vært medlem av det vitenskapelige råd i Stiftelsen för rättspsykologi i Stockholm. Hun er engasjert i samfunnsspørsmål som angår menneskerettigheter og helse, og spesielt interessert i spørsmålet om det vitenskapelige grunnlag for sosialmyndighetenes og rettsvesenets oppfatninger av psykologi og samfunnsliv.
Mine kommentarer (Irene Hov):
Etterlysningen av “Hets & trusler” mot barnevernet ble også publisert i Glåmdalen. Jeg postet artikkelen på Facebook med en kommentar om barneverneres personlige ansvar i jobben de gjør:
“Barnevernet etterlyser mer hets. Men vil ha seg frabedt kritikk av den enkelte saksbehandler. Nå må noen fortelle dem hva de er ansvarlig for. Sosialarbeiderne er personlig ansvarlig for den jobben de gjør. De har alle et individuelt ansvar for å utføre jobben iht lover og regler. Hver enkelt yrkesutøver er ansvarlig for egne handlinger. De kan ikke sutre over at folk bruker sin lovmessige ytringsfrihet til å påpeke den enkeltes lovbrudd. Som her hvor det klages over at det går på person. Det blir ekstra press på de ansatte hvis de må anstrenge seg for å følge loven må vite.”
“Vi ser også at uthenging i sosiale medier fører til et ekstra press på de ansatte. Det dreier seg om kommentarer som går på person, forklarer Midtsund.
Samtidig etterlyser de hets og trusler(?) De legger ned mye arbeid for å komme inn i lukkede grupper for å overvåke hvert ord foreldre måtte skrive om dem. Får de ikke til det, så sender de politiet ut felten for å lete.
Glåmdalen 20. april 2017
Sjekk forøvrig kommentarfeltet som har mange gode kommentarer, av bl.a. Marianne Skånland. En ivrig debattant benytter også anledningen til å be sine egne barn om unnskyldning for den dårlige jobben han gjorde som far på 70-tallet. Han er virkelig kostelig når han ber Marianne slå opp “statistikk” i ordboken, som han mener hun ikke har begrep om.

Hjelp oss nå ut til flere lesere med våre innlegg

Hjelp oss å lage EKTE nyheter til folket! Ethvert beløp – stort eller lite – hjelper oss å holde driften i gang:

kr.
Velg betalingsmåte
Kontakt opplysninger

Credit Card Info
This is a secure SSL encrypted payment.
Faktura opplysninger

Donasjons beløp: kr. 100 Månedlig

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR

Vennligst skriv inn din kommentar!
Vennligst skriv inn navnet ditt her