Norge – et demokrati…???

536
Kiri Rainha

Oppdatert 31.08.19 klokka 22:00.

Tidligere var jeg veldig opptatt av politikk. Jeg syntes det var både spennende og viktig å forsøke forstå verden, og hvorfor alt har blitt som det har blitt. Det var viktig for meg å kunne vite at jeg hadde gjort et kvalifisert valg på selve valgdagen. Etter som tiden har gått, har det sakte men sikkert gått opp for meg at mye av det jeg tidligere trodde bare var illusjoner. I dag befinner jeg meg verken på høyre- eller venstresiden politisk. Faktisk har jeg konkludert med at «demokrati» bare er fordømt brød og sirkus. Det er ikke det folk flest tror det er. Langt derifra!

Hvis man spør forskjellige mennesker hva begrepet demokrati betyr, vil man kunne oppleve å få veldig mange ulike svar. Noen mener det betyr «ytringsfrihet», andre «åpne valg». De aller fleste vil nok trolig komme med svaret «folkestyre».

Med alle de ulike partiene man kan stemme på, så ender man trolig opp med å velge det partiet man sympatiserer mest med rent ideologisk. (Noen velger partier basert på enkelt-politikere de synes er sympatiske mennesker…). Ett av problemene som da umiddelbart melder seg, er at dette partiet etter all sannsynlighet vil måtte samarbeide med andre partier. Og så er levenet i gang.

Selv om det synes å være en viss rettferdighet i at et flertall skal bestemme under den demokratiske styreformen, så vil man likefullt kunne ende opp med at 51 prosent bestemmer over de resterende 49 prosentene. Og da må man spørre seg hvor hensiktsmessig det er med flertallsstyre til syvende og sist.

Mange nordmenn snakker varmt om såkalt direkte-demokrati, altså den styreformen de har bl.a. i Sveits. Spørsmålet blir fortsatt det samme: hvor interessant er det egentlig at et flertall skal kunne dominere et mindretall som likefullt har et stort omfang? For min egen del har jeg konkludert med at det er helt malplassert. Mennesker som fortsatt har håp om å gjøre endringer ved å delta i det politiske valg-sirkuset, sier gjerne at «alt blir bedre bare folket får bestemme selv». Men da vil jeg spørre hvem dette folket egentlig er. Det er nesten ett fett for meg om det er Erna, Siv og Trine som bestemmer over meg, eller om det er 51% av det norske folk.

Det hele er bare bedrag

Når det snakkes om demokrati, er dette noe vi i Norge og vesten gir uttrykk for å være veldig stolte av. Vi mener åpenbart at hver enkelt av oss har hatt medvirkning til måten statsforvaltningen skjer ved å levere stemmeseddelen, men hvordan kan vi være så dønn sikre på det? Sagt på en annen måte: hvor autentiske er egentlig politiske valg? Hvordan foregår tellingen av stemmesedler egentlig? Det synes fullstendig utenkelig for nordmenn flest at noen kunne finne på å manipulere opptellingen av stemmesedler. Selv om vi nettopp opplevde dette i både USA og Sverige ved siste nasjonale valg. Hvor lenge har dette egentlig pågått uten at noen har luktet lunta, spesielt her i det godtroende Norge?

Personlig har jeg etterhvert måttet innse at vi er en altfor naiv sivilisasjon, og at «politikk» ikke er annet enn absurd teater. Partipolitikk og politiske valg – den såkalte parlamentarismen – er bare et stort skuespill hvor vi er forledet til å tro at vi, folket, vil bli hørt. Sannheten er at vi ikke blir hørt annet enn i sammenhenger uten særlig betydning. Så som at Innhavet kommune kan få gjennomslag for restaurering av den lokale svømmehallen… De store politiske linjene forblir imidlertid utenfor folkets radius av påvirkning. Eksempelvis vil Nato alltid bli tilført enorme mengder norske kroner for å kunne bedrive skitne regimeskiftekriger på vegne av bankmafiaen, med storebror US Army som sin nærmeste overordnede. På toppen av dette skjer Natos krigføring i fjerntliggende land som aldri har vært noen trussel for noe Nato-land! Under det nåværende systemet vil svindlere som Soros’ Open Society Foundation og Clinton Foundation alltid kunne motta hundrevis av millioner norske skattekroner, mens sykehus og velferdstjenester blir gående foruten. I henseender som dette blir ikke folkestemmen enset det aller minste. Så mye for «folkestyret»…

Hvem står bak bedraget?

Å velge å stemme blir sett på som det å gjøre sin samfunnsplikt. Men hvem tør påstå at det ikke er helt uvedkommende krefter som styrer politikerne? Kan det tenkes at politikere bare er for marionetter å regne? Så fremt det er ganske andre krefter enn folket selv som står bak vårt påståtte demokrati, blir det desto viktigere å spørre hvem som er de reelle arkitektene i bakgrunnen for det hele. Hvem har servert oss denne illusjonen kalt demokrati, også kjent som folkestyre? Hvem tjener på at folket tror de er med på å bestemme?

Opp med hånda de som tror det er de med den største pengesekken som faktisk styrer den norske statsforvaltningen. Det tror nemlig jeg, og det burde ikke være for oppsiktsvekkende om man tenker nærmere over saken. Jeg tør sette penger på at jeg har rett her. Nei, jeg vet faktisk at jeg har rett. Det står så altfor godt beskrevet om man bare skjønner å oppsøke de riktige kildene. I så måte er archive.org noe folk flest burde oppsøke – det er selve Internetts skattekiste, en stor database med mengder av historiske dokumenter, bøker, filmer etc.

Hvem står bak politikerne og trekker i trådene? Hvem er de som setter nåværende og kommende generasjoner i stadig større gjeld?

Neste spørsmål: hvem sitter på den største pengesekken, altså den største av de alle? Det er selvfølgelig ingen ringere enn selve bankmafiaen. La meg forklare…

Fakta nummer 1: De største bankene i dag er på private hender! Ja, du leste riktig. Rotshchild-familien er den mest framtredende bank-familien i dag, og betegnende nok også de som ivret for opprettelsen av terrorstaten Israel. Først finansierte disse djevlene opprustningen av Hitler, så dro de USA inn i krigen og slo Hitler, og til slutt skapte de «jødenes paradis» Israel. (Sjekk Store Norske Leksikon på nett, med oppslagsord ’Balfour-deklarasjonen’). Denne bank-familien og dens mange udåder skulle være vel beskrevet for de som orker undersøke saken nærmere. Til tross for at denne familien og dens medlemmer aldri havner på oversikter over verdens rikeste personer, er de estimert å skulle være god for 500 trillioner dollar. Tygg på den… Så rik blir man bare dersom man eier sentralbankene og kan trykke penger fra det store intet.

Fakta nummer 2: Dette bankkartellet har også skjønt hvordan maksimal profitt best kan oppnås, nemlig ved å trykke opp penger uten noen forankring i konkrete realverdier som gull, sølv eller annet. I 1971 ble verdens primære betalingsvaluta, nemlig den amerikanske dollaren, løst fra krav om backing i realverdier.

Fakta nummer 3: Banker gjør enorm profitt ved å skape stadig nye kriger! Eustace Mullins var en briljant historiker innenfor nyere tid, og han skriver ganske så riktig at sentralbankene – altså bankene med mandat til å skape nye penger – alltid ser seg rundt etter en ny krig å starte. (Hvem av leserne vet om den tette forbindelsen mellom Wall Street, altså en filial av bankmafiaen, og opprustningen av Hitler? Se hva Antony C. Sutton dokumenterer i boka si «Wall Street and the rise of Hitler»). Å sylte hele nasjoner i krigsgjeld som er umulig å tilbakebetale, har vært bankmafiaens store lidenskap opp gjennom generasjoner. Konstant krig gir mengder av klingende mynt i kassa, og en tilsvarende stor gjeld for nasjonalstatene. Krigsrammede nasjoner måtte først låne penger til å kunne ruste opp sitt militære forsvar, og etter å ha blitt jamnet med jorden måtte de samme nasjonene låne nye store beløp for å kunne reise seg fra ruinene. Måten sentralbankene skaper de store pengene på er rett og slett ved å sylte nasjoner i stor krigsgjeld.

La meg si det rett ut: det er bankmafiaen (og den øvrige makteliten) som står bak den styreformen som i dag går under navnet demokrati. Ved å narre folket til å tro at de styrer seg selv gjennom «demokrati», har bankmafiaen skapt den mest suksessfulle måten å kontrollere hele nasjoner på – uten at folket lukter lunta. Som nevnt får befolkningen bare politiske smuler fra bordet til bankmafiaen, mens de store linjene i både utenriks- og innenrikspolitikken blir manipulert fram i eksistens av nevnte maktelite.

Styreformer

I tidligere tider, før demokratiet, var det monarker som styrte landene. Og monarkene styrte landene som om de virkelig eide de. Når monarken døde, overtok tronarvingen ikke bare landet, men også befolkningen. Folket «visste» den gang at monarken eide dem. Til sammenligning sitter lederne i demokratier med makten bare en liten periode (4 år), før de byttes ut. I monarkiene måtte befolkningen forholde seg til den samme monarken livet ut. Allikevel kan det tyde på at det var særlig mindre frihet for folk den gang da. Det eksisterte den gang akkurat tilstrekkelig med lover og regler til at alt fløt greit, og folk hadde faktisk betydelig med handlingsrom og frihet da. Dersom monarken skulle bli for grådig ved f.eks. å kreve inn mer skatt enn folket hadde betalingsevne, ja så gjorde folket opprør. I slike tilfeller ville monarken også risikere å bli drept av sin egen familie. Den gang ble også folk flest selvstendige på en helt annen måte enn i dagens silkehåndsdiktatur kjent som «veldferdsstaten Norge».

På slutten av 1700-tallet startet den industrielle revolusjonen, noe som medførte store omveltninger i hele Europa. Mengder av mennesker flyttet til byene for å finne jobb, og maskiner erstattet gradvis menneskene i jordbruket. Med den industrielle revolusjonen kom nye oppfinnelser som perler på en snor. Byene ble raskt større og mer folketette, og bankmafiaen fant ut at det var en lur idè å la folk få tro at de var medeiere av landet, og at de hadde en selvfølgelig rett til medbestemmelse. Sosialismen, kommunismen og demokratiet så også dagens lys.

I et demokrati tilbys alle borgere å kunne stemme ved politiske valg. Det gjelder uansett hvor opplyst eller engasjert man er i samfunnspørsmål. Og uansett kjønn (i alle fall i dag). I praksis kan også hvem som helst komme til makten i et demokrati, sies det. Men bankmafiaen har hele tiden skjønt hvordan dette kan styres fra kulissene. I denne sammenheng innførte de metodikken «problem, reaction, solution». På norsk: problem, reaksjon, løsning. Underforstått et problem som var manipulert fram, for så å få en ønsket og forutsett folkelig reaksjon, for til sist å komme med en løsning. I realiteten var ikke denne løsningen noen løsning i det hele tatt, men snarere en fordekket måte å kneble befolkningen enda mer på. Gjerne i form av flere og enda strengere lover.

Uansett hvor misfornøyde folk har vært med den demokratiske styreformen, så har det aldri vært demokratiet selv som har blitt skyteskiven. Skylden har hele tiden blitt lagt på partiene og lederne, som hele tiden blir byttet ut ved jevne mellomrom. I et demokrati byttes altså «spillerne» jevnlig ut, men «spillet» alltid forblir det samme. Merk dere det…

Bankmafiaen har hele tiden planlagt og visst at vestlige demokratiske land ville oppleve økonomisk kollaps tidlig på 2000-tallet. De elitekontrollerte politiske lederne i de europeiske demokratiene har satt disse demokratiene i stadig større gjeld ved å ta opp lån på borgernes vegne. Alt sammen finansieres med papirlapper (eller nuller på en skjerm) som vi blir enige om at har en verdi. I realiteten er pengene verdiløse, ja faktisk verre enn som så: penger er i dag det samme som gjeld, en etterhvert enorm og umulig gjeld som vil bli overført videre til kommende generasjoner. Demokratiet skifter altså hele tiden ut de korrupte spillerne, mens spillet selv aldri endrer seg. Da må jeg nesten spørre om hvordan vi kan fortsette å snakke om denne styreformen som om den er noe å være stolt av.

Myndighetene, eller det vi liker å kalle staten, har monopol på vold. Våre myndigheter tvinger eksempelvis alle borgere til å betale skatt, og truer med vold hvis skatten ikke innbetales. Du kan gjerne tro du eier huset ditt, men se hva som skjer den dagen du tilfeldigvis ikke kan betale for deg i dette landet med det avsindig høye nivået av skatter og avgifter. Det er da du får vite nøyaktig hvem som eier huset ditt… Under nåværende styreform/statsforvaltning er nemlig eieren staten. Ikke du! Og da spør jeg: finnes det bedre ting å gjøre enn å labbe til stemmeurnene på valgdagen?

Siden demokratiet ikke er annet enn et stygt bedrag iscenesatt av parasitter som sitter på toppen av en enorm pengesekk, vil jeg foreslå at du blir hjemme i sofaen og finner på noe annet når valgdagen kommer. Snu ryggen til dette skuespillet! Nekt å delta!

Hilsen indignert «sofavelger» | Foto: Bilder fra Stortinget

Hjelp oss å lage EKTE nyheter til folket! Ethvert beløp – stort eller lite – hjelper oss å holde driften i gang:

Hjelp oss nå ut til flere lesere med våre innlegg

kr.
Velg betalingsmåte
Kontakt opplysninger

Credit Card Info
This is a secure SSL encrypted payment.
Faktura opplysninger

Donasjons beløp: kr. 100 Månedlig

2 KOMMENTARER

  1. Som jeg skulle sagt det selv.
    Husk, “regjering” kommer fra ordet “Rex” (var: regis https://worldofdictionary.com/dict/latin-english/meaning/rex) altså “Konge”. Trist å lese historien å konkludere at ingenting har endret seg noensinne. Demo-NO-krati er bare lek med ord. Kle om det gamle liket. Om 100 år skal det sikkert hete noe annet sexy, men i prinsippet er det bare en form for melking og etter at du er sliten og brukt opp: slakt.
    Det finnes to variabler av Homo sapiens: Folket og Eliten. Jeg anser meg som en mutasjon. Anarkisten. Fordi til og med dem som tilhører Eliten har sjefer. Anarkisten er ikke -som misforstått- en som støtter eller står for kaos, MEN en som ikke vil ha en sjef over sitt hode som styrer og selvfølgelig, som ordner. Fordi Friheten kommer med Ansvar. Skal vi ikke ha “myndighetene” så er vi dessverre i den ubehagelige posisjonen å ta ansvar selv. VI må være de myndige. Men de fleste av oss er i barne- (larve?) stadiet og treger sårt an “mamma og en pappa” i så fall er det staten som har den rollen. Staten beskatter og forlanger, men beskytter eller gi inntrykk av den det. Den Illusjonen styrer og er dypt forankret, igjen dessverre.
    Sofaen er en god idè. Men jeg det går meg på nervene når folk sier til meg at hvis jeg ikke “stemmer” har jeg heler ikke rett å kritisere fordi jeg deltar ikke, jeg er fraværende. Nei altså. Jeg stemmer. Jeg stemmer for ting som representere MEG. Jeg dukker opp hver gang det er “valg” og skriver med vakker skrift på et stykke hvit papir: “Skjønnhet, Sannhet, Rettferdighet og Fred” fordi jeg tror så sterkt er kun med en realitet basert på disse verdiene at vår art vil komme frem =)
    Hvilken styreform foreslår jeg isteden for de-mono-kratiet? Fr det første selvstyrte organier, altså desentraliserte enheter (kommuner?) og stemming på personer – ikke partier. Slik at hvis en politiker gjør en tabbe, så vil hun ikke kunne gjemme seg bak partiet. Vedkommende må stå for de tabbene, si opp jobben, og vaske gulv et par år eller noe liknende før hun kommer igjen på ideen å misbruke sine medmenneskes penger, tillit og tid. Politiker skal være lavlønte. Alså sånn som “tjenere” skal være. I min verden for å bli en politiker skal du først en utdannede i kunst, musikk, dans, økologi, hage, jordbruk eller gartneri, eller noe som helst som skal lære deg harmoni og skjønnhet, . Så skal du ha jobbet frivillig og med donasjons-lønn i 5 år som barnehageassistent, renholder, på sykehus, eller i en institusjon, i en frivillig-sentral el. De fleste som sitter i dag i politikken ville ikke klart dette her. Ergo, politikere som klarer disse premissene vil være gode mennesker, med ydmykhet, respekt, empati og sans for balanse og ikke vampyrer. Men dette forutsetter at folk vil dette, fordi det er rett og slett slikt at “styresmaktene” er speilbildet til folket. Det følger “cause and effekt” prinsippet. Som man roper i skogen får man svar.

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR

Vennligst skriv inn din kommentar!
Vennligst skriv inn navnet ditt her