En personlig historie om hvordan det norske barnevernet lar seg låne til trakassering

0
3

Sommeren 2017 opplevde Kiri marerittet etter å ha funnet seg en kjæreste i Are rundt nyttår samme år. Sammen med Are bruker hun i dag en betydelig del av tiden sin på å skrive i egen blogg og på Facebook om det de mener er skakkheter i samfunnet, både lokalt og globalt. De skriver begge åpenhjertig om politisk ladde tema, og går ikke av veien for å lufte kontroversielle synspunkter så lenge de oppfatter at det er sannheten som beskrives. Det skulle vise seg at deres benyttelse av ytringsfriheten ledet de inn i trøbbel. Den påfølgende sommeren tikket det nemlig inn en bekymringsmelding til det norske barnevernet vedrørende Kiris 9-årige sønn, Sondre. Avsenderen var Elisabeth, Ares eks-kone fra 11 år tilbake i tid, og bekymringen hennes dreide seg i hovedsak om den påstått samfunnsfiendtlige Are og hans antatt negative innflytelse på Sondre.

- Først av alt kan det være på sin plass å fortelle at jeg to år før dette, høsten 2015, ble meldt til barnevernet av en annen, forteller Kiri. -Dette var en mann som ble forelsket i meg, og siden jeg ikke kunne gjengjelde hans varme følelser, meldte han meg til barnevernet i en ren hevnakt. Bekymringsmeldingen var riktignok anonymt innlevert, men både utfra tidspunktet da dette skjedde og ordlyden i meldingen, var det ikke spesielt vanskelig å skjønne hvem som hadde skrevet den. Denne mannen hadde for øvrig selv vært et barnevernsbarn.

- Hva stod i denne bekymringsmeldingen?

- Det var temmelig stygge karakteristikker av meg i den. Blant annet stod det at jeg var narkoman og suicidal med tunge depresjoner. Alt var selvsagt ren løgn. Man skulle tro at det var en ganske smal sak for barnevernet å se gjennom løgnen, for jeg er tross alt en god og omsorgsfull mor som har gjort mye for å skape et godt liv for sønnen min. Jeg har plenty av venner og venninner som kan attestere akkurat det.

- Hva skjedde videre?

- Man skulle jo tro at disse åpenbart virkelighetsfjerne karakteristikkene av meg var tilstrekkelig til at barnevernet raskt kunne legge det hele dødt, men det ble allikevel vedtatt å opprette sak mot meg og min tidligere ektemann, Sondres far. Barnevernet brukte etter dette 3 - 4 måneder før det mente seg å ha utredet saken tilstrekkelig. Saken ble etter dette avsluttet, uten at barnevernet hadde funnet noe å plukke på, verken hva angikk omsorgsevnen til oss foreldre eller Sondres velbefinnende. For mange kan det sikkert synes som at saksutfallet var opplagt, og på sett og vis var det jo det. Allikevel føltes denne barnevernssaken som en stor belastning for meg. Jeg mener, man leser jo til stadighet om omsorgsovertagelser som finner sted de mest absurde grunnlag. Daglig kan jeg lese fortvilte og uforstående foreldres utgydelser på Facebook, etter de har mistet omsorgsretten ovenfor sine egne barn. Til tider poster disse foreldrene også fotokopier av barnevernets sakspapirer, slik at de deres påstander om et barnevern gått av skinnene skal bli trodd. Jeg forsøker ikke tegne et sort-hvitt bilde av barnevernet, for jeg er fullt klar over at barnevernet gjør en god jobb i mange tilfeller. Jeg kjøper heller ikke kritikkløst alle historiene til de frarøvede foreldrene, for omsorgsovertagelser er hendelser som er naturlig forbundet med sterke emosjoner. Men jeg har allikevel sett litt for mange barnevernspapirer hvor hårreisende argumenter er lagt til grunn for barnevernets inngripen. Svart på hvitt! Derfor skal ingen forsøke fortelle meg at dette bare dreier seg om storm i et vannglass. Alle disse demonstrasjonene mot det norske barnevernet, også i utlandet, er slett ikke grunnløse. Prosentvis har Norge et urovekkende stort antall omsorgsovertagelser per år i forhold til andre land, og jeg tror neppe det er som følge av at norske barn er mer ille enn andre. I tillegg har jeg opplevd en opprørende barnevernssak i periferien av min nye svigerfamilie her i Bergen, så jeg vil hevde at mine høye skuldre ovenfor det norske barnevernet er berettiget.

Hun tar en slurk av vannglasset mens hun ser på meg. Så rister hun på hodet og ler oppgitt.

- Men det skulle vise seg at dette ikke var slutten på din kontakt med det norske barnevernet. Hva skjedde videre?

-Etter saken i 2015 gikk livet videre som vanlig. Jeg var mamma på halv tid og hadde en 37,5 timers jobb å forholde meg til utover det. Utpå nyåret 2017 fant jeg meg en kjæreste i Are. Forholdet vårt var varmt og nært fra første stund, og er det fortsatt. Etter at Are og jeg hadde byttet på å bo hos hverandre de neste 2-3 månedene, bestemte vi oss for å selge leiligheten min Lørenskog. Den gikk under hammeren i mai samme år, og etter dette flyttet jeg inn hos Are på Holmlia i Oslo. Sondre ble boende hos sin far i Lørenskog, rimelig nært min egen, nå solgte leilighet. Slik sett fikk Sondre oppleve stabilitet og kontinuitet: Han ble igjen i miljøet han kjente seg trygg i, og beholdt både venner og skoleplassen ved Steinerskolen i Lørenskog. I helgene pleide vi hente ham til oss på Holmlia, bare drøye tjue minutter unna med bil.
Så skjedde det: En dag da jeg sjekket ny epost, oppdaget jeg en melding fra AltInn. I tittelen på eposten stod det: «Innkallelse til møte». Avsender var barnevernskontoret i Lørenskog, og fra denne eposten framgikk det at barnevernet hadde mottatt en bekymringsmelding vedrørende Sondre...

Kiri forteller at hun plukket opp telefonen i det samme og ringte barnevernet for å få vite mer. Da hun spurte om å få vite hvem som stod bak bekymringsmeldingen, var barnevernets representant tilbakeholden med å avsløre identiteten på vedkommende. Dette til tross for at innsenderen ikke hadde ønsket anonymitet.

Men etterhvert kom damen i andre enden på gli, og det viste seg at bekymringsmeldingen var sent av Elisabeth, Ares ekskone. I meldingen var det uttrykt bekymring ovenfor hvilken innflytelse Are ville ha på Sondre. Både måten Elisabeth hadde formulert seg på og hennes konkrete påstander om sin tidligere ektemann, gjør at jeg vil vil kalle det for harselas. Hennes beskrivelser av Are og hans gjerninger var temmelig drøye. Hun kunne jo f.eks. forsøke dokumentere hvor hun mener Are skal ha skrevet at vi lever i et samfunn fullt av muslimske terrorister... Slikt blir rett og slett for dumt. Hennes karakteristikker fikk meg til å føle meg både indignert og forbannet på Ares vegne. Selv om det kanskje ikke har allverdens med denne saken å gjøre, greier jeg ikke la være å nevne at Are aldri har nedsnakket henne. I alle fall ikke etter det jeg kan huske. Han har tvert imot omtalt Elisabeth på en god måte, blant annet som en god mor for deres fire felles barn – nå for det meste voksne alle sammen.

Da jeg spør Kiri om mer av det hun betegner som harselas i bekymringsmeldingen, gir hun uttrykk for at det kanskje er like greit at jeg bare trykker hele meldingen usensurert i avisen. Jeg tar henne på ordet, og her er meldingen nøyaktig slik den ble videreformidlet fra barnevernet:
-------------
«I begynnelsen av 2017 fikk jeg kjennskap til at min tidligere ektefelle Are hadde truffet Kiri, og allerede i mars fikk jeg kjennskap til at de planlegger å flytte til Kypros. Kiri har allerede solgt leiligheten sin på Rasta, og Ares leilighet ligger ute for salg. På Facebook deler de begge villig planene for flyttingen, samt kjøp av en seilbåt som muligens skal tjene som transportmiddel evt. bolig.

Min bekymring dreier seg om at Kiri planlegger å ta med seg sin sønn, Sondre som kun er 9 år på dette prosjektet. Min kjennskap til Kiri er begrenset til hennes Facebook sider som er tettpakket med samfunnsfiendtlige innlegg av varierende art. Det samme gjelder hennes nye samboer, Are, noe som oppgis som årsaken til at de vil forlate Norge.

Basert på min kjennskap til Are, er det ingen grunn til å frykte fysiske overtramp eller omsorgssvikt per se. Det som er min bekymring er om Sondres far, skole og andre omsorgspersoner er konsultert for å sikre at barnets beste tas hensyn til. Den generelle skepsis de begge uttrykker til samfunnets spilleregler, lover, skatteansvar, bidragsplikt osv. gjør at jeg er usikker på om de informerer interessenter og etater som er satt til å ivareta Sondres interesser. Dersom de planlegger å seile til Kypros, anser jeg dette som svært utrygt for barnet, i og med at de ikke aner noe om seiling (at Are tar en ukes seilkurs i forkant, er neppe nok kompetanse). Basert på min kjennskap til Are, er han svært lite erfaren med å håndtere noen form for praktiske oppgaver, noe som det er stor bruk for på en seilbåt.

Jeg sender bekymringsmelding, da jeg som psykolog er bekymret for at Sondre vil kunne bli skadelidende dersom han mister et naturlig sosialt miljø med venner, lærere, fritidsaktiviteter og skole, og i stedet kun har to omsorgspersoner med et uttrykt svært destruktivt og negativt verdensbilde. Min erfaring med Are er at han de siste 5 årene har fått ekstrem atferd preget av konspirasjonstanker av ulike slag. Han tar ikke arbeid, til tross for at han er ved svært god fysisk helse, men bruker tid på å spre kritiske og svært verdensfjerne innlegg på Facebook. I sin relasjon til sine 4 barn er han lite interessert i deres daglige liv, men driver messende foredrag om ting han ønsker å overbevise dem om; at vaksiner er livsfarlig, at menneskers hjerner styres av fly som sender gasser ut over oss, at vi lever i et samfunn fullt av muslimske terrorister (Vi bor på Holmlia, og alle barna har flere muslimske venner), at barnevernet er styrt av et hemmelig konspirasjon av maktmennesker som forsøker å gjøre mest mulig skade.

Venner og slektninger er bekymret over hva som har skjedd med hans mentale helse, og selv om våre felles barn er i stand til å sette grenser for pappaen sin og får ham til å stoppe, er dette neppe mulig for en gutt på 9 år som tas med til et nytt land hvor han ikke har andre relasjoner, og hvor mor planlegger for hjemmeundervisning.

Jeg ønsker ikke å være anonym, men har ikke informert Kiri og Are om denne bekymringsmeldingen, da jeg er redd dette vil framskynde en flytting fra landet; noe som vil gjøre det ekstremt vanskelig for far og andre pårørende å hjelpe Sondre dersom omsorgen ikke er adekvat.»
-------------
[Alle navn er autentiske, både de i bekymringsmeldingen og de i artikkelen for øvrig. Etternavn er imidlertid utelatt].

Kiri stusser over at Elisabeth fant det riktig å understreke sin egen yrkestittel som psykolog, men forteller megetsigende at dette sikkert gjorde sitt til at bekymringsmeldingen fikk ekstra tyngde i hendene på barnevernet. Kiri gir også uttrykk for at hun finner det rart at Elisabeth valgte å gå til barnevernet framfor å kontakte de impliserte, f.eks. Sondres far.

- Slik kunne hun jo raskt forvisset seg om at det ikke forelå planer om å bortføre Sondre mot farens vilje, sier Kiri oppgitt mens hun strekker håndflatene ut framfor seg.

- Det eneste samkvem jeg og Elisabeth hadde hatt fram til hun sendte denne bekymringsmeldingen, var et «hei» fra min side. Denne episoden utspant seg den gang hun og hennes samboer hadde kommet innom leiligheten vår på Holmlia for å hente et skap som tilhørte hennes og Ares eldste datter. Elisabeth oppførte seg temmelig unnvikende, og jeg er faktisk usikker på om hun i det hele besvarte min hilsen mens hun påtatt uinteressert hastet forbi meg. Hun vil muligens hevde at jeg overtolker her, men jeg mente bestemt å kunne se at hennes eldste datter, som også var tilstede, ble tydelig beklemt over morens oppførsel. Denne episoden er det eneste samkvem jeg og Elisabeth har hatt fram til dags dato, altså et «hei» fra min side...

-Hva skjedde i kjølvannet av denne bekymringsmeldingen? Gikk barnevernet inn for å opprette ny sak, til tross for at dere hadde blitt utredet og funnet fullt kompetente i en annen nylig barnevernssak?

-Å jada! Barnevernet i Lørenskog insisterte på å opprette ny sak på bakgrunn av Elisabeths bekymringsmelding. Sondres far reagerte først med vantro da han fikk kjennskap til dette, men når han skjønte at dette var reellt, ble han skikkelig forbannet. Forbannet på Elisabeth, forbannet på barnevernet. Uansett, det var ikke noe å gjøre med. Også denne gangen ønsket barnevernet først to oss foreldre, ett for hver av oss. Jeg var først ut, men denne gang hadde jeg valgt å ta med meg to andre. Den ene var advokaten til meg og min eksmann, den andre en venn av meg som er utdannet atferdsanalytiker. Grunnen til at jeg hadde tatt disse to med, var at jeg kjente en oppriktig bekymring for det framtidige saksutfallet. Alle skrekkhistoriene jeg hadde lest vedrørende absurde barnevernssaker surret i bakhodet mitt, og håpet var nok at mine to hjelpere skulle bidra til at fornuften seiret og at saken raskt ble henlagt. Deres tilstedeværelse bidro nok også til at møtet forløp saklig og smidig, og min gode venn atferdsanalytikeren ga meg de beste skussmål som omsorgsperson for Sondre. Det var litt overraskende å oppdage at de barnevernsansatte møtelederne ikke hadde oversikt over norske lover, bl.a. at det slett ikke er skoleplikt her i landet. Det er undervisningsplikt, og det står derfor de foresatte fritt å undervise barna sine hjemme. At jeg hadde valgt å ikke vaksinere Sondre, ble også notert av barnevernet. Jeg forstod det slik at dette ble nedtegnet som noe negativt, selv om norsk lov sier at det er opp til de foresatte å bestemme om barna deres skal vaksineres eller ikke.

- Ble saken avviklet like raskt som du hadde håpet?

- Nei, slik skulle det ikke gå. Barnevernet kjørte den samme serien med møter som de gjorde i 2015. Etter at barnefar og jeg hadde vært i hvert vårt møte med barnevernet, ville barnevernet møte Sondre i hans eget hjem. Vi foreldre skulle være med. Siden jeg bodde sammen med Are i Oslo på dette tidspunktet, og siden Sondre nå i all hovedsak bodde hos sin far, ble møtet av naturlige grunner lagt til fars leilighet. Jeg reiste tidlig fra Holmlia den morgenen for å kunne være tilstede da barnevernet banket på. Lang historie kort: Møtet forløp smidig og greit. Barnevernets representanter kunne konstatere at Sondre bodde i et ordnet hjem og hadde det godt. Det var ingenting bekymringsverdig å sette fingeren på.

- Fulgte det flere møter etter dette?

- Ja. Etter hjemmebesøket ønsket barnevernet å snakke med Sondre på skolen, og observere atferden hans der. Etter at barnevernet hadde vært på dette skolebesøket, leverte Sondres kontaktlærer en rapport til barnevernet vedrørende hans opplevelse av Sondres atferd og situasjon på skolen. I rapporten stod det at Sondre hadde fullgod omsorg hjemme, at han kom med tøy som stemte med værforholdene, at han hadde en god og næringsrik matpakke med seg, at det var lite sykdom og fravær for hans del, at oppførselen hans var god og at han hang godt med både faglig og sosialt.

Jeg spør retorisk om dette var slutten på saken, hvorpå Kiri himler lett med øynene og forsetter:

- Ha, ha, ikke helt... Det fulgte ytterligere to møter på barnevernskontoret, ett med mor, altså meg, og ett med far. Etter at disse to møtene var avviklet, valgte barnevernet endelig å henlegge saken. Saksgangen hadde da spunnet over snaut 4 måneder. Resultatet ble det samme som i saken av 2015: Omsorgsevnen til oss foreldre var fullt adekvat og Sondres atferd og velbefinnende var det ingenting å utsette på. Noen nye grå hår hadde nok også dukket opp i hodebunnen min.

-Hva med Are da? Ville ikke barnevernet snakke med ham på noe tidspunkt?

- Nei, Are ble aldri kontaktet. Jeg har i ettertid stusset litt over det, for Are og hans påståtte samfunnsfiendtlighet var vel tross alt problemets kjerne her... Allikevel ble han ikke vurdert som viktig av barnevernet. Jeg vet ikke, kanskje barnevernet bare ønsket å kartlegge hvorvidt jeg og barnefar var i stand til å beskytte sønnen vår mot den angivelig horrible kjæresten min?

- Og dette var altså snipp, snapp, snute for ditt samkvem med det norske barnevernet? Eller...?

Kiri sender et lurt blikk og smiler til mitt retoriske spørsmål. Hun retter seg opp i sofaen og fortsetter:

-Var det bare så vel... Etter dette ble Sondre boende hos sin far, som for øvrig var glad for å ha fått hovedomsorgen for sønnen. De er gjensidig veldig knyttet til hverandre, og nyter godt av hverandres selskap. Sondre har en god far, noe som gjorde at valget aldri føltes vanskelig for min del: Etter at jeg flyttet inn hos Are i Oslo fikk far hovedomsorgen, og Sondre ble boende sammen med ham på Lørenskog. Det var mest praktisk slik, de geografiske forhold tatt i betraktning.

Kiri forteller videre at de solgte Ares leilighet på Holmlia utpå seinhøsten, og at de etter dette flyttet inn i nytt hjem i Bergen. Det nye hjemmet var en 50 fots seilskute som tilfeldigvis hadde kaiplass i vestlandsbyen. Båten ble kjøpt som bolig, men også som et tiltenkt framkomstmiddel. Begge har nemlig et ønske om å se seg rundt i verden, og ønsket er å kunne gjøre det med vinden som drivstoff. Dermed gjorde de det få andre ville turt: Å realisere drømmen om frihet og det å kunne reise rundt på vår blå planet.

Vel ombord i skuta syslet de videre med planene om et umiddelbart forestående opphold i Brasil. Reisen var et løfte Kiri hadde gitt Sondre allerede før hun traff Are. Reisen var planlagt i samråd med Sondres far, og meningen var at dette skulle bli en ekte dannelsesreise for sønnen. Det skulle bli et opphold hvor han skulle få lov til å stifte inngående bekjentskap med et nytt land, et nytt språk og en ny kultur.

- Jeg hadde allerede kjøpt et hus langs Amazonaselven hvor vi skulle bo, forteller Kiri. Siden Are hadde kommet inn i livet mitt, var planen at Are skulle bli med oss til Brasil. Sondres far uttrykte lettelse over dette.

Hun blir sittende der tankefull i noen sekunder.

-Men...? For her er et «men», er det ikke?

- Hmm, ja, det er et «men» her. Mens vi satt der i båten vår og la siste hånd på planene til den nært forestående Brasil-reisen, ringte det i mobiltelefonen min. Kvinnen i andre enden av tråden presenterte seg som ansatt ved barnevernskontoret på Søndre Nordstrand i Oslo. Hun informerte meg om – gjett hva! – at barnevernet der akkurat hadde hadde mottatt en bekymringsmelding vedrørende sønnen min. Meldingen var levert anonymt. Den barnevernsansatte ville ikke lese bekymringsmeldingen for meg på telefon, men gikk allikevel med på å informere meg i korte trekk hva den gikk ut på. Utfra det hun sa mente jeg å kunne tyde at det dreide seg om det samme som sist: At Are skriver samfunnsfiendtlige innlegg på Facebook, og derfor måtte antas å ha en uheldig innvirkning på Sondre. Jeg forsøkte å forklare henne at en helt maken sak, med samme anklage og samme anklagede, nylig hadde blitt henlagt i hennes nabokommune, Lørenskog, og at barnevernet der ikke hadde funnet noe bemerke. Videre fortalte jeg henne at verken jeg eller barnefaren hadde noen tilknytning til Oslo kommune, slik at vår telefonsamtale i bunn og grunn bare var ytterligere meningsløs. Det virket imidlertid ikke som damen helt klarte å brette tankene rundt det jeg sa, og fortsatte å gjenta at jeg måtte stille til et møte med barnevernet på Søndre Nordstrand. Etterhvert gikk det opp for meg at dette var materie som ikke ville la seg bevege, og jeg kjente et sinne velte fram i meg. Are skjønte tegningen og tok over samtalen for en stund, mens han rolig forsøkte å forklare damen om det absurde ved hennes henvendelse. Men, han kom ikke stort lengre med henne enn det jeg gjorde. Oppgitt og sjokkert fortalte jeg henne at jeg oppfattet dette som trakassering, og kort etter avsluttet vi samtalen. Det var virkelig en sånn klyp-meg-i-armen følelse jeg satt med etter å ha lagt på. Are og jeg drøftet det inntrufne og var skjønt enige om at dette vanskelig kunne ses på som noe annet enn trakassering fra en offentlig etat. Enda en barnevernssak syntes nå å ha blitt en realitet – nummer tre på to år! Dette var noe vi ikke kunne finne oss i. Turen til Brasil hadde allerede blitt utsatt én gang som følge av den forrige saken, nå ville vi gjennomføre planene våre og reise! Før vi dro ga vi familieadvokaten i oppgave å forsøke holde barnevernet i tømmene mens vi var borte. Hans oppgave ble å mane barnevernet til fornuft, ettersom vårt håp var at en ny sak kunne bli stoppet tidlig i oppløpet og ny serie med barnevernsmøter avverget. Rett etter dette, i siste halvdel av november 2017, dro jeg, Are og Sondre til Brasil som planlagt.

-Dette lyder jo ganske utrolig. Lyktes advokaten i sine bestrebelser på å legge saken død?

-Saken ble etterhvert flyttet til barnevernskontoret i Lørenskog, sannsynligvis etter at det hadde demret for barnevernet på Søndre Nordstrand at verken jeg, barnefar eller Sondre sognet til Oslo kommune. Siden barnevernskontoret Lørenskog var det som hadde håndtert de tidligere sakene, gjorde dette oss sterkere i troen at saken skulle bli raskt henlagt. Vi var tross alt for «kjentfolk» å regne kontoret der. Men, akk... Så enkelt skulle det ikke være! Barnevernet i Lørenskog aktet slett ikke å slippe tømmene så lett. Advokatens første framstøt var å saksdokumentene utlevert, slik at vi kunne tatt rede på innholdet i den anonymt innleverte bekymringsmeldingen. Disse papirene fikk han imidlertid ikke, selv om han – som min representant – hadde rett til å få de utlevert. Advokaten argumenterte flittig ovenfor barnevernet og forsøkte å appellere til fornuften for at de skulle frafalle videre forfølgelse av oss, men alle hans henvendelser resulterte bare i det samme svaret: «Vi jobber med saken». Advokaten har siden betrodd oss at han ble sjokkert over å møte denne behandlingen, noe han aldri trodd han skulle oppleve fra en offentlig etat. I februar 2018, etter kontinuerlig pågående dialog, fikk vi endelig vite at barnevernet hadde bestemt seg for å henlegge saken. Da var det gått drøyt tre måneder etter henvendelsen fra barnevernskontoret på Søndre Nordstrand...

- Hvordan føltes det å få beskjeden om henleggelse?

- Jeg ble rett og slett utrolig happy! Du vet det man sier om at en vekt falt av skuldrene - slik føltes det! Helt bokstavelig!

- Men hvordan var det å endelig realisere reisen med en fersk barnevernssak hengende over dere? La dette noen demper på gleden under oppholdet i Brasil?

- Ja, definitivt. Du kan kanskje selv tenke deg...? Nå, etter å ha returnert hjem til Norge, ser jeg tilbake på en reise der fokuset mitt i altfor stor grad var denne tredje, «amputerte» barnevernssaken hjemme i Norge. Mitt humør skiftet mellom det å greie gi blaffen og bare være glad under brasiliansk sommersol, til sterke negative emosjoner. Det var angst, raseri og oppgitthet om en annen. Man kan trygt si dette utenlandsoppholdet ble preget av høye skuldre for min del. Så «takk» til Elisabeth og det norske barnevernet for det...

- Med fare for å bli oppfattet som humoristisk, men altså: Har du blitt kontaktet av barnevernet siden denne tredje saken ble henlagt?

-Nei, men jeg skjønner spørsmålet, sier hun og ler. Det har gått såpass kort tid siden de tok til fornuften, at nå må det nesten holde for en stund. Når det er sagt, er jeg ikke trygg på hva som ville skjedd dersom det tikket inn en ny bekymringsmelding mot oss allerede imorra - med akkurat samme uttrykte bekymring. Ville vi havna i barnevernskverna igjen? Jeg er sannelig ikke sikker her, og det sier litt...

`- Hvordan vil du forklare denne oppførselen fra det norske barnevernet ovenfor deg og din familie?

- Jeg kan jo ikke hevde å positivt kjenne motivene til barnevernet når det gjelder disse sakene de opprettet mot oss, men det er vel ikke så mange mulige forklaringer her? I farten ser jeg bare fire: Enten ble dette gjort i den hensikt å opprettholde sysselsettingen i barnevernet. Eller så har dette vært et utslag av at personer med personlighetsforstyrrelser har misbrukt makten stillingene deres ga de. Du vet, noen får en slags rus av det å dominere og trakassere andre. Det er også en mulighet for at dette simpelthen har vært et utslag av mangel på skjønn og tilsvarende paragrafrytteri. Jeg kjenner ikke barnevernets statutter, men barnevernet har kanskje er det en regel som sier at alle bekymringsmeldinger skal følges opp i form av konkrete saker – uansett hva. Altså, jeg vet ikke. Eller har vi kanskje her vært vitne til forsøk på menneskehandel? Det er i så fall den siste mulige forklaringen slik jeg ser det. Med menneskehandel sikter jeg til at råtne epler i det norske barnevernet kan ha forsøkt å ta fra oss sønnen vår på fiktivt grunnlag. Hvis så, fant de det tydeligvis lurest å trekke til seg fingrene før de ble brent.

Mange vil nok steile over påstanden din om menneskehandel i det norske barnevernet, dvs. oppfatte den som temmelig drøy...

- Jeg er enig i at det kan høres drøyt ut, og mange vil nok avvise en slik forklaring nærmest på refleks, uten å tenke nærmere over det. Men da vil jeg minne de om at det utløses store statlige summer for hver omsorgsovertagelse som finner sted. Er det da helt usannsynlig at noen kan forsøke utnytte systemet og sluse litt av disse pengene ned i egne lommer? Nei, vil jeg si. Det er litt for mange omsorgsovertagelser som peker i retning av at nettopp et pengemotiv kan ha vært tilstede. Det finnes smarte måter lurendreiere kan forsyne seg av disse pengene, f.eks. i form av lyssky allianser mellom barnevernsansatte og personer i de private barnevernsinstitusjonene...

- Hvis jeg ber deg komme med en oppsummerende kommentar vedrørende det norske barnevernet og dets praksis, hva vil du si da?

- Tja, det finnes sikkert de som vil betegne min erfaring her som et bevis for at det norske barnevernet fungerer, men jeg har selv en ganske annen opplevelse av det. Selv om jeg aldri opplevde det virkelig store marerittet, nemlig det å bli fratatt sønnen min, vil jeg allikevel påstå at det jeg ble utsatt for er bekymringsverdig. Min påstand er at det norske barnevernet er et system som lar seg låne til trakassering av uskyldige mennesker, og det har vært forstemmende å oppleve at barnevernet har kunnet utsette meg og min familie for en slik behandling. Jeg mener, dersom du bærer nag til en annen er det jo bare å levere inn en anonym bekymringsmelding mot vedkommende gitt at vedkommende har barn.

Det norske barnevernet går for å være en tjeneste som skal ivareta barn, men for ofte har jeg vært vitne til en malpraksis fra barnevernets side. En malpraksis som også kom godt til syne i de sakene som ble anlagt mot meg og min familie. Omfanget her gjør at vi ikke kan kalle dette beklagelige glipper i et ellers velfungerende system. Her dreier det seg om et system som har gått av hengslene, hvor individer uten de nødvendige empatiske og intellektuelle ressurser bruker systemet til å kunne ta ut sin personlige negativitet mot uskyldige mennesker.

Jeg har også hørt sjokkerende historier fra fagkyndige psykologer som har bistått fortvilede foreldre i rettssaker mot barnevernet. Rettssaker som foreldre har anlagt mot barnevernet for å få barna sine tilbake. Psykolog Einar Salvesen er en slik fagkyndig. Han har kjempet på foreldrenes side i ganske mange saker , og han forteller om å ha lest de reneste makkverk av rapporter fra barnevernets fagkyndige i forbindelse med omsorgsovertakelser. Rapporter som til de grader var blottet for faglighet, som mest av alt bar preg av å være rene bestillingsverk fra barnevernet. Når man samtidig vet at uttalelsene fra barnevernets fagkyndige blir svært sterkt vektlagt i omsorgsovertakelsessaker, så man kan sannelig lure på hvor mange barn og biologiske foreldre som urettmessig skilles fra hverandre. Jeg tror oppriktig at dersom omfanget her ble kjent, så ville folk gått mann av huse for å få bukt med galskapen!

Foto: Terje Pedersen

Hjelp oss nå ut til flere lesere med våre innlegg

kr.
Kontakt opplysninger

Kredittkort opplysninger
Denne betalingen er sikret og kryptert via SSL

Faktura opplysninger

Donasjons beløp: kr. 100 Månedlig Donations

INGEN KOMMENTARER

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR