En same i Sudan?

3
Dersom vi skulle integrere dem som har tilhold her, i et asylmottak i sørlige Sudan ville det by på åpenbare utfordringer, ikke minst under vignetten integrering.

Dette tidsbildet er hentet fra Vadsø og Sudan, og ble med ett aktualisert etter fornyet fokus på det vi ikke lenger bør betrakte som vellykket integrering av asylsøkere og innvandrere, knyttet til nok en tragedie på Valdresekspressen. Vi må finne fram til andre og bedre løsninger som er bedre for alle parter.

Denne historien – et tidsbilde under polarstjernen – er hentet fra en iskald virkelighet. Det var vinter, en  februardag, med snø som forlengst var blåst minst to meter opp etter veggene, selv rett utenfor kafedøra i Vadsø. Jeg var offisiell utsending fra en av våre universiteter, og hadde det privilegium og reise rundt i den hensikt å reklamere for akademias uoversiktelige verden på samtlige videregående skoler, bl. a. i Finnmark, og holde kåseri i sakens anledning. En hyggelig inspektør fra stedet videregående skole kjørte meg til sentrum. Det var ikke så langt å gå, men bitende kaldt utendørs, med sno inn fra ishavet i øst.

Inne på kafeen streifet blikket et bord borte ved veggen der fem personer fra Nord-Afrika satt tett sammen og bøyde hodene mot hverandre, uten å smile, verken til meg eller til hverandre. De kom etter alt å dømme fra et  asylsøkermottak, med fargerike toppluer drappert mellom noen fat og kopper på bordet, og fikk som lille meg varmet seg for en stund der inne på kafeen. Utenfor var det frihet, men samtidig fientlig, sur sidevind i kombinasjon med ni bitkalde minusgrader, og ditto fokksnø bort over veiene. Jeg frøs inn til skjelettet, bare etter å ha bykset skrått over veien utenfor kafeen på vei inn i varmen.

Om det nå skulle komme til en eller annen krise i dette landet, så ettertrykkelig at vi måtte ta både bilen og bena fatt (Måtte Vårherre forby, vi er usedvanlig dårlig forbredt!), og flykte unna det meste; og gitt at det var en fordeling med FN-symbol på nøkkelringen, som så splittet oss i små grupper i bolighus og pensjonater i det sørlige Sudan, hvordan ville det slå ut på dagsformen og humøret i lengden?

Dersom vi skulle integrere dem som har tilhold her, i et asylmottak i sørlige Sudan ville det by på åpenbare utfordringer, ikke minst under vignetten integrering.
Dersom vi skulle integrere dem som har tilhold her, i et asylmottak i sørlige Sudan ville det by på åpenbare utfordringer, ikke minst under vignetten integrering.

Graderstokken i februar kan lett ligge og vippe på 40 plussgrader, og vi ble sittende sammen inne på en slags kafe og skule rundt oss, stadig midt i ferbuar, i påvente av en eller annen skjebne, knyttet til en byråkrat som kanskje gav oss lov å fortsette å gå rundt i sørlige Sudan – eller sendte oss tilbake til elendigheten i gamlelandet der nord. Slik kunne vi leve i det uvisse noen år, mens vi ventet, og ventet, og mest bare det. Og plutselig kom et gult brev med illskrift, formidlet av en tolk som fortalte at vi nå bare hadde å reise hjem. Men samtidig var det et så gigantisk byråkrati rundt oss som gav ordninger der vi kunne gi blaffen i utvisningsvedtak og bare fortsette som før. Inntil vi en dag fikk returbillett og melding om å reise til en stor flyplass, med buss.

Er det lov å stille spørsmålet: Hvorfor skal asylsøkere som drar fra sitt hjemland, endatil helt fra Sør-Sudan, bli plassert på et asylsøkermottak i Øvre Årdal i Sogn? Og i hvor stor utstrekning er det foreventet av oss at vi skal (over)leve med en slik ordning, som vi med våre egne øyne og ører kan se og sanse ikke fungerer? Dette heter ikke integrering, det er det motsatte – segregering. Det igjen avler hat begge veier: De som kommer lærer seg også å hate, med en kropp fullstappet av følelser fra før. Og de som skal sette seg på noe så uskyldig som Valdresekspressen begynner å føle på behovet for å ta på seg brynje, skjold og sverd, om ikke annet så i selvforsvar for seg og sine.

Skal dette logisk betraktes som et nødvendig tiltak i integreringsarbeid, hva med Sudans naboland Chad, Den Sentral-afrikanske Republikk, Uganda, Etiopia og Eritrea?

Dersom hjelpemottak og annen nøvendig infrastruktur bygges ut i FN-regi i nabolandene, burde jo disse bortgjemte, fem skyggene jeg så hin vinter ved et kafebord i Vadsø ha langt bedre forutsetninger for å bygge opp et nytt liv, ut fra klima og kulturelle koder de er langt mer familiære med?

Øvre Årdal? Blir det fred i verden om vi parkerer personer fra Sør-Sudan på et rom i Øvre Årdal, eller i Vadsø? Eller en same i 40 varmegrader i sørlige Sudan, selv i en tidsepoke da Sudan er søkkrik og Norge lut fattig, og herjet av terror og diktatorer? Fordi noen i overnasjonale fora har bestemt at vi ikke kan ta oss til Skottland, Sverige eller Finland? Javisst, blir det krise vil du vekk. Men så til de grader langt vekk?

Med andre ord, tid for refleksjon. Faren for at hat og aggresjon nå lades opp under den politiske radaren er reell nok. Sikkerheten blir ikke noe av bedre av det. Ingen venter at løsninger skal komme i løpet av et par dager, men vi er i ferd med å sulle oss helt bort i dette landet, under en forslitt integreringspolitikk som ikke bare er uheldig, men som vi ser – er direkte farlig.  Når vi så i tillegg har gjort sikkerhet og tilhørende trygghet til et slags politisk tabu gjennom en årrekke, får vi en mikstur som er direkte ugrei.

Mens vi reflekterer videre kan vi like godt lytte til Halvdan Sivertsens vise, “Sommerfuggel i vinterland”, som du kan høre ved å trykke her.

 

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR

Vennligst skriv inn din kommentar!
Vennligst skriv inn navnet ditt her