Etter år med krig åpner skolene i Øst-Ghouta igjen

5

Fem måneder etter at den syriske hæren frigjorde hele Øst-Ghouta-området rundt Damaskus har titusenvis av barn vendt tilbake til skolen.

Da de saudi-støttede sekteriske terrorgruppene hersket (hovedsakelig Jaysh al Islam, Faylaq al Rahman og Jabhat al Nusra), var alle skolene stengt. De var rekvirert av de væpnede gruppene til egne formål. Bare noen få små klasserom ble brukt til religiøs undervisning, etter saudi-metoden.


Denne artikkelen av Tim Anderson ble først publisert i American Herald Tribune. Den er oversatt til norsk og publisert av Midt i fleisen.


Resultatet er at etter seks års jihadistisk okkupasjon, som lærere har bekreftet til oss, har de fleste barn i grunnskolealder aldri gått på ekte skole; inntil nå.

I september 2018 fikk jeg anledning til å besøke både de sørlige og nordlige delene av Øst-Ghouta-regionen. Med en venn fra syrisk fjernsyn møtte vi lokalbefolkningen, inkludert lærere og soldater, og besøkte skoler i byene Ayn Tarma og Douma.

Slike besøk krever fortsatt tillatelse fra militæret, fordi sikkerhetssituasjonen er usikker. Offiserer i både nord og sør fortalte oss at det fortsatt eksisterte sovende celler og skjulte våpen. Medlemmer i jihadistiske gjenger blir fortsatt arrestert. Det er mange kontrollpunkter i hele sonen, men vi reiste uavhengig.

I byer hvor normalt liv bare gradvis vender tilbake, noen steder etter enorm ødeleggelse, er barnas latter og energi det mest slående. Deres entusiasme for skolen og kontakten med andre barn er smittsom.

Familiene i Douma er konservative. Mange kvinner er iført burka, som sjelden ses i selve Damaskus. Men de konservative familiene ble like terrorisert og trakassert av de væpnede gruppene som andre. De minnet meg om lignende konservative samfunn som jeg møtte i Deir Ezzor i fjor, som var blitt ranet, bøtelagt, lemlestet og ellers straffet av IS. I praksis er det ingen reell forskjell mellom IS og de jihadistiske gruppene som styrte Douma. Ideologien og brutaliteten er den samme.

Disse familiene nølte tydeligvis ikke med å sende barna sine til skolen for en normal sekulær utdanning, nå når det igjen er mulig.

Skoler er fortsatt kjønnssegregerte i denne delen av Syria, men jenteskolen jeg besøkte var veldig stor, med over 1400 studenter. Noen hadde på seg hijab og noen hadde det ikke. Ingen av disse småjentene hadde på seg burka.

Lærere på jenteskolen i Douma og gutteskolen ved siden av forklarte at de fortsatt reparerte skolemateriell og bygninger. Alt utstyr var fullstendig fjernet fra gutteskolen; de kom bærende med skrivebord under vårt besøk. Noen anatomiske modeller hadde blitt reddet unna.

Jihadistene i «Islams hær» hadde gravd en tunnel fra baksiden av gutteskolen til hovednettet av tunneler, som begynner under sykehuset. Da vi besøkte, var noen ansatte opptatt med å sperre av passasjen.

Mens barna virker ubekymrede, er det en utbredt bekymring over den psykologiske skaden forårsaket av krigsårene og mangelen på skolegang med normale sosiale verdier. Mange har vokst opp nær sekterisk ideologi og har sett offentlige henrettelser i religionens navn.

Fra alle, fra presidenten til tjenestemenn og vanlige mennesker, har jeg i løpet av de siste fem årene hørt konstant bekymring over den psykiske skaden på barn fra denne krigen. Det pågår politiske debatter om læreplanen, og spesielt religionens rolle i det som generelt er et pluralistisk, om ikke helt «sekulært», utdanningssystem. Alt dette understreker betydningen av å bygge opp syrisk utdanning basert på sterke sosiale og etiske verdier.

Denne utfordringen gjelder spesielt jihadistenes barn, inkludert de mange utenlandske hellige krigerne. Mange av dem hadde flere «koner». Det er mange barn i Øst-Ghouta uten fedre, fordi de er døde eller har flyktet. Den syriske nasjonalforsamlingen debatterer nå deres status. Normalt krever syrisk statsborgerskap en syrisk far.

General Nidal Abdullah, sjef sør for Barada-elven, fortalte meg at mange av disse halv-foreldreløse er farlige, fordi de har blitt indoktrinert i sekteriske ideer som inkluderer ideer om å drepe «vantro» og minoriteter. Noen av dem har deltatt i sekteriske drap. Han mener de bør bli gitt alt og utdannet riktig, men holdt borte fra samfunnet en stund.

I nord snakket en annen hær-offiser om de sovende cellene som prøver å kidnappe eller angripe soldater om natten. Hæren er på vakt. Men de sa også at folket i Douma har blitt mer avslappet med hæren og kontrollpunkter.

Syriske soldater representerer selvsagt det syriske samfunnet langt større grad enn de stort sett utenlandsk-ledede jihadistiske gruppene. Jabhat al Nusra i Øst-Ghouta ble hovedsakelig ledet av saudiarabere. Faylaq al Rahman og Jaysh al Islam hadde syriske ledere, men også utenlandske kommandanter, for eksempel fra Tsjetsjenia og Tunisia.

Forsoningsprosessen skaper også andre spenninger. Mange som ønsket å vende tilbake til et normalt liv fikk amnesti, inkludert aktive medlemmer av væpnede grupper. De som ikke ønsket det, ble sendt på «grønne busser» til Idlib. Så for noen har det vært en tvungen endring i politiske overbevisninger.

Dette inkluderer 1200 fra Øst-Ghouta som fikk lov til å slutte seg til den syriske hæren. Mange av dem tjenestegjør nå ved kontrollpunkter på landsbygda. De er selvfølgelig under overvåkning og offiserer har regelmessige møter med deres religiøse ledere. Disse joundi musalaha har begrenset ansvar. Folk med familiemedlemmer som de væpnede gruppene misbrukte og terroriserte har uttrykt bekymring. Men det pågår forsøk på en normalisering.

Det er fortsatt bekymringer over den tilsynelatende lovløsheten som er skapt av omfattende amnestier, som skaper spenninger. Mange stoler ikke på ‘de forsonete’ men noen ganger skremmende unge mennene som tilbrakte år i al-Qaida-gjengene. De bærer med seg en arv av sekterisk ideologi, medskyldighet i alvorlige forbrytelser, samt bruk av amfetamin-stoffet captagon.

Men Syrias viktigste prioriteter forblir: avslutte krigen og sende barna tilbake på skolen.


Creative Commons/American Herald Tribune. Tim Anderson er professor ved University of Melbourne og forfatteren av Den skitne krigen mot Syria.

___________________________________________________
Dersom du vil støtte steigan.no kan du bruke betalingsløsningen vår: https://betaling.steigan.no/
En annen mulighet er å overføre til donasjonskontoen vår via nettbank: 9001 30 89050
Du kan også vippse til: 116916

Tusen takk!

Source: http://steigan.no/

Tips: Bli med i Norgesavisens sosiale nettverk – ett sosialt nettverk for deg som er opptatt av Norges fremtid.

Hjelp oss nå ut til flere lesere med våre innlegg

kr.
Velg betalingsmåte
Kontakt opplysninger

Credit Card Info
This is a secure SSL encrypted payment.
Faktura opplysninger

Donasjons beløp: kr. 100 Månedlig

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR

Vennligst skriv inn din kommentar!
Vennligst skriv inn navnet ditt her