Ingen gjettet på Stoltenberg som ny NATO-sjef?

11
Dagen etter at Jens Stoltenberg gikk på som leder i AUF i 1985 gikk han ut i Aftenposten og erklærte at mostand mot NATO hadde topp prioritet fra hans side.

Det er mange interessante aspekter over utnevnelsen av Arbeiderpartiets toppleder og opposisjonsleder som ny NATO-sjef. Selv de mest garvede instituttene som steller med forsvarsanalyse på døgnbasis hadde ikke Jens Stoltenberg på blokken, i følge Dagens Næringsliv.

Den prestisjetunge britiske tenketanken NATO Watch er blant de instansene som har satt opp navn over mulige og umulige NATO-ledere, etter danske Anders Fogt Rasmussen. – Vi ble tatt på sengen. Stoltenberg var ikke på vår radar i det hele tatt, bekrefter direktør Ian Davis i den britiske tenketanken.

Festfyrverkeri for konspirasjonsteoretikere

Dette skriver Soharib Ahmari avslutningsvis i en lederartikkel i Wall Street Journal, 26. mars:

Before entrusting their alliance to his care, NATO members should inquire into Mr. Stoltenberg’s current views on America’s partnership with Europe, on the Russian threat and on nuclear weapons, which form a pillar of NATO deterrence. As it is, his public record suggests a mind ill-suited to the job.

En behøver med andre ord slett ikke konspirere for å stille kritiske spørsmål, og avgi kritiske slutninger under det frie ords merke. Når det er nevnt, utnevnelsen av Jens Stoltenberg som ny NATO-leder har forlengst blitt til det rene festfyrverkeri for tallrike produsenter av konspirasjonsteorier.

Bakteppet er naturlig nok det sterkt underkommuniserte troll-opp-av-eske-fenomenet som er knyttet til Arbeiderparti-lederens plutselige reise til topps i NATO. Av alle steder. Speilet mot bl.a Stolbergs bagrunn som uttalt pådriver for å få Norge ut av NATO, etter at han gikk på som leder for Arbeiderpartiets ungdomsorganisasjon, AUF i 1985.  Etter dette deltok Stoltenberg på en rekke opprop og kampanjer kanalisert og initiert gjennom de mest Moskva-tro deler av norsk fredsbevegelse, som bekreftet hans ståsted og standpunkter. Så kom hamskiftet da flere voksende Ap-ledere både gikk inn for NATO og senere EU-medlemskap, stadig på vei til topps i Ap.

Da KGB-toppen Oleg Gordievski hoppet av til Storbritannia midt i 1980-årene ble flere Ap-profiler til gjenstand for mer enn rykter og antydninger om at de hadde hatt alt for nær kontakt med KGB gjennom flere år. Blant de navn som nå ble nevnt var Thorbjørn Jagland, Einar Førde og Reiulf Steen. Jagland hadde blitt tildelt kodenavnet “Juri” som konfidensiell kontakt. Terje Rød Larsen slapp heller ikke unna, da det ble vist til at en av hans klart mest sentrale kontakter i en innledende fase av bakkanalen til PLOs ledelse var – KGBs mann.

Thorvald Stoltenberg hadde KGB-venner

På toppen av dette lå en hel stabel, ikke en “mappe”, med dokumenter hos Overvåkningspolitiet, som gikk på overvåkning av Thorvald Stoltenberg, helt fra 1966-67 og tvers gjennom 1970-årene. Dette utløste konflikter, da Stoltenbergs kontaker i KGB var å betrakte som hans venner; intet mindre. Og slikt blir det gjerne turbulente forhold, i gjentatte kontakter med overvåkningspolitiet. Hadde det ikke vært for at den politiske makten lå hos Arbeiderpartiet kunne møtet med sikkerhetstjenestene blitt særdeles ubehagelig for Thorvald Stoltenberg. Hans senere vennskap med seksjonssjef Trond Johansen i Forsvarets etterretningsstab forandrer ikke på det inntrykket. Stoltenbergs jevlige kontakt med KGB strekker seg helt tilbake til KGB-offiser Viktor Grusjkos “Gerhardsen-team”, men fikk en klart mer hyppig frekvens da Vasili Toropov kom inn i bildet, som Stoltenbergs private, politiske samtalepartner gjennom flere år. Deler av disse møtene må være noe av de mest omhyggelig overvåkede i Norge, da også amerikansk etterretningstjeneste plugget seg innpå Torpovs bopel i Martin Linges vei ved daværende Fornebu Flyplass. Der Stoltenberg var en flittig gjest.

Fra 1988 begynte Jens Stoltenberg å møte KGB-offiserer. Det samme gjaldt Sigbjørn Johansen, som etter hvert fikk kodenavnet “Rich” i KGB. Før 1988 var omme fikk Jens Stoltenberg kodenavnet “Steklov”. Dette kodenavnet var kjent av flere før overvåkningspolitiet sent i 1989 fikk vite at det kunne knyttes til Stoltenberg junior. I 1990 skulle så den samme Stolenberg inn som fast medlem av Forsvarskommisjonen, og skulle i sakens anledning sikkerhetsklareres for denne rollen. Denne klareringen kræsjet imidlertid snart med data som entydig pekte nettopp mot Jens Stoltenberg som denne KGB-medarbeideren Steklov. En person som hadde bistått KGB over tid, blant annet med å plante artikler i sentrale norske medier. Det understrekes her at dette er i henhold til konkrete opplysninger gitt av KGB-avhopperen Michail Butkov, som hoppet av i Oslo i 1989. Han karakteriserte Steklov helt eksplisitt som “KGBs mann i forsvarskommisjonen”.

Forsvarskommisjonen – katapult for forsvarsnedleggelser

Forsvarskom­mi­sjo­nen hadde i alt 101 møter over to år, og kom med sin inn­stil­ling i 1992. Som en funksjon av dette ble det meste av for­sva­ret lagt ned, i nord som i sør.­ I denne prosessen var Arbedierpartiet en signifikant pådriver i årene som fulgte. Nettopp derfor utløses det selvsagt mye og mange følelser når Arbeiderpartiets leder plutselig går på som ny leder i NATO. For ordens skyld: Her skal det ikke være sagt at han er en dårlig leder. Hensikten med å illustrere det spesielle bakteppet er å anskueliggjøre forhold som ikke bare trigger betydelige frustrasjoner, men også konspirasjonsteorier.

4. mai 1990 var Jens Stoltenberg i møte med Overvåkningspolitiet, og ble her presentert for det man på det tidspunktet fant å legge fram av data fra KGB-avhopperen Michail Butkov, med underlagsmateriale fra britisk etterretning. 11. juni 1990 var Jens Stol­ten­berg igjen inne til en for­mell sam­tale med POT, hvor samme tema­tikk ble gjennomgått – det som nok en gang kunne minne om en ren maktpolitisk ryddeoperasjon. Tilsvarende som den renselsesprosess som ble Einar Førde til del, da daværende overvåkningssjef tok tørn hjemme hos påtroppende statsminister Gro Harlem Brundtland på Bygdøy. Bjellene påkalte jordiske skytsengler. Førde ble reddet.

Men denne gang synes Stoltenberg junior å ha fått politiske skytsengler med seg i en bekvem ryddesjau, i vakuumet etter vennen Boris I. Kirillov. På toppen av det hele kom Lundkommisjonen usedvanlig beleilig inn på arenaen, som en gigantisk renselsesprosess for KGBs venner. I Norge kom det aldri til noe oppgjør etter Berlinmurens fall.

Om Lundkommisjonens konklusjoner ikke er i nærheten av å holde vann i møte med nåtidens arkivmaterialer, kom kommisjonen som sådan som nok en ladet retorisk og politisk brodd mot dem som hadde mer enn nok grunnlag for å slå i bordet overfor en del meget sentrale politikere – som av en eller annen grunn følte for å ha jevnlig kontakt med KGB: og som før eller siden risikerte å få sin karriere besudlet som følge av den til dels intime kontakten over tid. En kontakt som var meget konkret, og som faktisk etterlater mange spor.

Leonid Makarov knyttet bånd

Foruten KGB-medarbeiderne ved kodenavn “Juri” (Thorbjørn Jagland), “Rick” (Sigbjørn Johnsen) og “Steklov” (Jens Stoltenberg), var en annen storfisk fra KGB etter alt å dømme å finne på statsministerens kontor, under kodenavnet “Martin” – i  siste del av Gro Harlem Brundtlands periode som statsminister. I oktober 1985 kom det en ilter melding fra statsministerens kontor i Storbritannia, om at Einar Førde måtte trekke seg fra alle sine politiske verv, på grunn av sin mangeårige KGB-forbindelser. Det ble spesielt pekt på daværende KGB-residens i Oslo, Leonid Makarov. Igjen ilte skytsengler til og reddet den opphetede situasjonen: Så kort tid etter arrestasjonen av Arne Treholt kunne ikke Arbeiderpartiet tåle en ny spion-skandale. Nå gjaldt det å skyve saken fram i tid, slik at Gro Harlem Brundtland kunne realitetsteste sakskomplekset, så mye mer enn den lunefulle Kåre Willoch. Slik ble det: Einar Førde ble gradvis faset ut, riktignok etter å ha vært sjefsideolog og propell i Arbeiderpartiet gjennom 1980-årene, med Gro Harlem Brundtland som en slags politisk bjelleku. Så gikk Førde på som NRK-sjef.

Etter tusenårsskiftet fortsatte Stoltenberg-familiens kontakt med Moskva. Jens Stoltenberg ble etter hvert venn med Dimitri Medvedev, i det som etter hvert minner om en bakkanal til Moskva, i forkant av innspurten på delelinjeforhandlingene i 2010. Forhandlinger som gav norsk havterritorium med ett av verdens defintivt største gassreservoir – Hjalmar Johansen-høyden (Nå kalt Fedynsky) som en nokså uforståelig og lite diskuterbar og etterprøvbar gavepakke til Putin-Russland. I denne oppløpet ligger det kritisk sett minst like mye rart som det man kan knyttet til Jens Stoltenbergs karrierestige innen NATO-alliansen. Ikke minst fordi samme persongalleri som stod sentralt i den innledende fasen for å skyve delelinjen i Barentshavet østover, slik at Putin-Russland fikk nevnte, gigantiske gassfelt. Fortsatt uten en kritisk røst i det norske pressekorpset.

Oppe i dette er det ikke rart at det skapes konspirasjonsteorier om Stoltenberg-kampanjen, for å få Arbeiderparti-lederen til topps i NATO. Saken har manglet åpenhet i ettertid, og fremstår som merkelig. Sikkert er det at norske medier ikke på noe tidspunkt har bidratt til klargjøring. Snarere tvert i mot. Medias oppgave er å bidra til klargjøring og mer åpenhet.

 

 

 

 

 

 

 

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR

Vennligst skriv inn din kommentar!
Vennligst skriv inn navnet ditt her