Innvandrer-regnskapet inn i valgkampen

Bilder som dette fra Malmø har flimret over fjernsynsskjermene, og har nok bidratt til å øke bekymring og uro forbundet med innvandringspolitikken også i Norge.

Sterke følelser og store tall, i kombinasjon med økt distanse mellom mektige politikere og byråkrater på den ene siden, og vanlige velgere på den andre – kan gi ekstra spenst under årets valgkamp-innspurt:  Nye og til dels dramatiske tall knyttet til innvandringsregnskapet, kan skape betydelig bevegelser på tvers av partigrensene i et ellers skjebnetungt valgår.

Talsmenn for Statistisk sentralbyrå (SSB), som har engasjert seg direkte i den politisk ladede konsekvens-debatten rundt dagens innvandringstakt, men har begynt å tone ned sitt direkte engasjement i videre fortolkning av tall. Etter hvert som nettopp disse tallene viser årlige kostnader på opp mot 42 milliarder kroner for ikke-vestlige innvandrere, bikker de totale kostnadene – og debatten – snart over i en sfære hvor en ikke lenger når frem med gamle argumenter som bare favoriserer fordelene med arbeidsinnvandring. Der kulturforskjellene er størst oppstår integreringsproblemer, og utfordringer bl.a. knyttet til stabil arbeidskraft. Med dette kastes mye over i en setting med sosiale utgifter og pensjoner som vil følge den enkelte i mange år fremover.

Mer åpenhet

Gradvis har det i vår kommet til mer åpen debatt og mer kritisk fokus på de mer samfunnsmessige konsekvensene av den innvandrings- og integreringspolitikken som er ført til nå. Nye tall som ble offentliggjort i Finansavisen 13. april, delvis bekreftet og basert på tidligere og mer diffuse oppstillinger fra Statistisk Sentralbyrå (SSB), viser at hver ikke-vestlig innvandrer koster Norge gjennomsnittlig 4,1 millioner i et livsløp. Hvis den ikke-vestlig innvandringen fortsetter på nivå som for de siste fem siste årene, vil de totale kostnadene summert gi et tall på svimlende 4.100 milliarder kroner, netto, het det i Finansavisen.

Dette er isolert sett såvidt dramatiske tall at vi nok kan vinke farvel til den norske velferdsstaten, om analytikernes prognoser slår til. Slike tallfakta har til nå vært mangelvare i innvandringsdiskusjonene, samtidig som det med styrke har vært hevdet at det dreier seg om en arbeidsinnvandring som på sikt er fordelaktig, om ikke med fokus på sosiale forhold, så mer på det økonomiske. Slik har den politiske venstresiden til nå blitt støttet av de mer liberale på høyresiden. Men de dramatiske tallene som nå er lagt frem kan endre på dette.

Bilder som dette fra Malmø har flimret over fjernsynsskjermene, og har nok bidratt til å øke bekymring og uro forbundet med innvandringspolitikken også i Norge.

En egen utfordring oppe i dette har vært at åpne diskusjoner rundt tematikk som innvandring rett og slett har blitt fortrengt og har uteblitt i mediabildet. Her er det med andre ord ikke bare ledende politikere som har sviktet. Slik har en saklig og kritisk fokus på innvandrerregnskapet, og de tilhørende samfunnsmessige konsekvensene forbundet med den stadig økende innvandringen, blitt underkommunisert og forsømt.

Det som så måtte være igjen av diskusjonsfora har gjerne blitt oversvømt av frustrerte islam-kritikere, som på sin side har adressert sine frustrasjoner direkte mot ikke-vestlige innvandrerne. Slik har de sosiale spenningene gradvis økt under den politiske radaren, i takt med politisk polarisering og politikerforakt. Kritisk sett kan vi kanskje stå overfor rene resepter på det som raskt kan utarte til alvorlige sosiale konflikter.

Nytt press fra Øst-Europa

Den mer lønnsomme vestlige innvandringen, som går i pluss, nulles nå ut av en ulønnsom innvandring fra Øst-Europa. Men også i andre deler av Europa øker presset mot Norge: I land som Spania er arbeidsledigheten i ferd med å passere 50%. Noe som klart vil utløse spansk eksport av arbeidskraft med det første. Et ekstra trykk har allerede kommet gjennom en raskt økende innvandring fra Romania, der arbeidsledigheten i dag er stor. Samtidig har sigøynere og andre som har falt utenfor de faste strukturene i det rumenske samfunnet kastet sine øyne på Norge, godt hjulpet av Romfolk-kampanjene i våre hjemlige medier.

Norge har innenfor EØS og Schengen-avtalen ikke lenger hjemmel for å bygge egne sperrer mot økonomiske flyktninger fra Europa, og inklusive  de østlige deler av Europa. Oppe i dette kommer beredskapshensyn, knyttet til en selvforsyningsgrad av mat som for tiden er svært lav: Fra landbrukshold meldes det nå at Norge helt og holdent er prisgitt betydelig import av dyrefor og matvarer forøvrig. Andelen egenproduserte matvarer krymper stadig. Skulle en krise oppstå vil den stadig økende innvandringen være en reell utfordring i dette bildet også, da flere skal dele den samme kaken. Tilstrømmingen begynner å bli merkbar i en rekke byer og tettsteder. Andelen ikke-vestlige innvandrere øker sammen med segresjonen. Spesielt de som kommer fra muslimske land sliter med integreringen. Summen av dette blir økt sosialt press, økende politisk polarisering og utrygghet, som igjen kan utløse fysiske konflikter uro og over tid – gradvis, økonomisk destabilisering. Slik kan en også se ekstremister av flere avskygninger som utnytter den politiske polariseringen som gjerne følger med i dette bildet.

I følge statistikk og prognosene som er oppgitt i Finansavisen kan vi så langt trekke denne slutningen: Den årlige, ikke-vestligeinnvandringen med 15 400 personer, vil koste Norge 63 milliarder kroner. Dette snittet er beregnet ut fra de siste fem årene. En svakhet i denne oppstillingen er imidlertid at den økende andelen av invandrere som allerede er i landet før nevnte snittbegrening naturlig nok ikke akkumuleres inn i en statistikk som viser at den faktiske arbeidsledigheten blant innvandrere allerede har tangert 25%, stadig med klar overvekt blant ikke-vestlige innvandrere.

Flere økonomer har nå også gått offentlig ut og hevdet at arbeidsinnvandring ofte er en kilde til ustabilitet: Det er nemlig produktiviteten knyttet til arbeidskraften som i det lange løp avgjør velstanden til et land, og det er ingen grunn til å tro at den generelle produktiviteten øker som en konsekvens, hevder sjeføkonom Steinar Juel i Nordea, overfor Finansavisen. Juel får følge av seniorforsker Knut Røed ved Frischsenteret. Han viser selv blant annet til påstanden om arbeidsinnvandring kanskje øker produksjonsevnen, øker samtidig også etterspørselen. – Over tid jevner dette seg ut, sier Røed.

Juel mener at veksten i brutto nasjonalprodukt (BNP) per innbygger blir lavere med økt arbeidsinnvandring fordi den typiske arbeidsinnvandrer går inn i jobber med lav produktivitet.

Store tall og økende skepsis

Påløpte og fremtidige nettokostnader ved ikke-vestlige innvandrere og deres barn som allerede befinner seg i Norge, beregnes til 1.200 milliarder kroner. Hvis ikke-vestlig innvandring fortsetter på nivå med de fem siste årene, vil de totale kostnadene summere seg til 4.100 milliarder kroner netto. Det tilsvarer verdien av Oljefondet og statens Statoil-aksjer,” forteller SSB og Finansavisen.  

Nye meningsmålinger gir et nokså entydig bilde av en befolkning som blir stadig mer skeptiske til stor innvandringen til Norge. Dette spiler seg i det såkalte Integreringsbarometeret som ble offentliggjort i 2010. TNS Gallup utførte en omfattende holdningsundersøkelse for Integrerings- og mangfoldsdirektoratet (IMDi) dette året. Av de spurte svarte hele 53,7 prosent at utsagnet «Vi bør ikke slippe inn flere innvandrere i Norge» passer helt eller ganske godt med deres egen oppfatning. I 2005, da denne undersøkelsen ble utført for første gang, mente 45,8 prosent av de spurte det samme. Samtidig mener 48,7 prosent at integreringen går ganske eller meget dårlig, en økning på 12 prosentpoeng siden 2005. Det er lite som tyder på at holdningen til innvandringen har endret seg i nevneverdig grad de siste årene. Nå kommer innvandrerregnskapet på bordet og blir synlig, og vi vil med dette med ett få mer realisme og mindre naivitet inn i diskusjonene, i et skjebnetungt valgår.

Den aller største kostandsposten i norske bedrifter er og blir lønn. De norske lønningene er i dag dobbelt så høye som en gjennomsnittslønn i EU-landene, og 13 ganger høyere enn lønningene i land som Bulgaria. Dette i henhold til data fra EUs statistiske byrå. Dette presset for å holde lønnskostandene nede gir bl..a utslag i områder med stor arbeidsledighet blant innvandrere, der tilgangen på arbeidskraft som holdes utenfor alt regnskap er høy. Deler av økonomien korruperes, men vi kan fortsatt ikke uten videre adressere problemene til innvandrere, som har ankommet som følge av mulighetenes kunst og gunst, og norske politikere som gjør dette mulig.

I Frankrike er det gjort undersøkelser om folks holdning til innvandring. En av de mest omfattende er France 2013: les nouvelles fractures, der hele 89 prosent av franskmennene svarer at de finner katolisismen mest forenlig med det franske samfunnets verdier, 75 prosent mener at jødedommen er det, mens bare 26 prosent sier at islam er det. Nå opplyses det ikke i undersøkelsen hvor mange av de spurte som selv er katolikker, jøder eller muslimer. Utvalget som er gjort i denne undersøkelsen skal imidlertid være representativt for hele befolkningen i et Frankrike der innvandrerne selv sliter sterkt med integreringen. Ghetto-tendensene i og rundt den franske hovedstaden og en rekke andre steder i landet utgjør allerede reelle sosiale og økonomiske problemer. Dette er kostbart midt inne i et EU som for tiden sliter tungt økonomisk.

I det diskusjonene om de økonomiske, sosiale og samfunnsmessige konsekvensene av innvandringspolitikken kommer til overflaten, vil det helt samtdig bringes inn en ny dimensjon i den politiske debatten. Til nå har det blitt forsøkt å blitt lagt lokk på all diskusjon rundt disse utfordringene, men det resultat at innvandrere er på vei til å bli en uskyldig tredjepart, som retorisk og demagogisk hoggestabbe i vakuumet som har oppstått – under lokket.

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR

Vennligst skriv inn din kommentar!
Vennligst skriv inn navnet ditt her