I dagens politiske sammensetning av Stortinget er det nok ganske innlysende at man ikke kan stole på politikerne. Uansett hvem man prøver å konfrontere med løfter gitt i valgkampen er svaret det samme: Vi fikk dessverre ikke et rent flertall og da er vi avhengig av å tilpasse oss de andre partiene, også kalt støttepartiene. Særlig er FrP flinke til å dra denne unnskyldningen når de blir konfrontert med garantier som ble gitt før valget. Da var gjengangsmelodien: FrP i regjering vil være garantist for.... Men som vanlig i en politikerverden er slike garantier ikke verdt noe når det kommer til praktisk politikk.

Intet parti har flertall og derfor blir politikken et sammensurium av kompromisser. Noen ganger virker det som om kompromiss for å sørge for å beholde sin taburett er viktigere enn å forsøke å stå for det som ble lovet i valgkampen.

Hovedproblemet med dagens politikere er at de ikke har noen erfaring fra et normalt liv. Det vil si de har ikke erfaring fra arbeidslivet. Uansett politisk farge må man være enig om at et samfunn har forpliktelser overfor sitt lands borgere. De har ansvaret for at arbeidsplasser finnes, at kommunikasjon fungere, at utdanningsinstitusjonene fungerer, t helsevesenet fungerer etc etc.Alle disse forpliktelsene vil nødvendigvis koste penger og i ethvert samfunn er det produksjonsverdien som skapes som må betale regningen. Et land kan ikke overlev av folk som klipper håret til hverandre, eller selger boliger til hverandre. For all del, disse er også viktige for at samfunnet skal fungere, men de skaper ingen verdier, det er det produksjonen som skaper.

Det politiske kartet har de siste årene fått innslag av partier som ikke forstår dette. Partier som går til valg på at man skal forby produksjon i bestemte områder, noen mener sågar at man skal arbeide mindre. De samme partiene snakker også om det grønne skiftet som skal berge oss alle, ja ikke bare oss i Norge, men hele verden skal det grønne skiftet redde. Vi skal ikke produsere noe som forurenser vår herlige norske natur, vi skal heller ikke ha fritidsaktiviteter som medfører skadelige utslipp. Neida vi skal alle sammen sykle rundt og snuse inn duftene av grønne marker og uberørt natur. Det hadde vært deilig det, men vi kan ikke spise oss mette på frisk luft. Noen må produsere mat, og siden det er utenkelig at alle kan sykle fra matprodusent til matprodusent for å få fylt opp kjøleskapet må noen produsere utstyr som bringer maten dit folk bor, eller til butikker i passe sykkelavstand fra der folk bor. Ja noen må jo faktisk produsere kjøleskap også, og komfyrer samt en del andre ting vi trenger i våre boliger, for ikke å snakke om materialene til å bygge boliger, det må jo også produseres.

De samme grønne politikerne snakker varmt om at det vi forbruker skal være kortreist, men da må jo produksjonsanleggene være i nærheten av der forbrukeren er, ikke sant? Men der folk bor vil disse grønne menneskene hverken ha industri eller biltrafikk. Jeg skal ikke dra dette lenger, men det er vel helt tydelig at det er noen av disse utspillene som ikke henger helt sammen.

Et bærekraftig samfunn er også et moteord for enkelte politiske grupperinger. Bærekraftig i den grad at vi ikke skal ta mer ut av naturens produkter enn naturen klarer å reprodusere. Vi skal heller ikke tilføre naturen mer stoffer enn det naturen klarer å absorbere. Dette er målsettinger som hvem som helst kan stille seg bak. Ingenting er evigvarende, tar man for mye ut, blir det en dag tomt og tilfører man for mye vil det en gang renne over.

Løsningen i følge disse grønne menneskene er gjenbruk. Igjen angripes produksjonen med ett unntak. Biler skal man helst kaste og erstatte med nye som slipper ut mindre skadelige stoffer. Med bruk og kast mentalitet på bilfronten redder vi nok miljøet. Bare synd at hele miljøregnskapet blir ødelagt når vi tar med utslipp i forbindelse med produksjon av nye biler, og siden vi ikke produserer biler i Norge blir det også store utslipp fra skip som frakter alle disse nye bilene til vårt land. Det er jo nesten slik at jeg syns synd på disse grønne menneskene som mener det så godt, men som ikke fatter totalen av sine velmenende forslag.

Til slutt i dag vil jeg oppfordre alle til å begrense forurensning mest mulig, men ikke bli fanatiker. Da har man lett for å miste oversikten.

I morgen skriver jeg litt mer om politikere, makt og innflytelse, men da skal miljøfanatikerne få slippe.

Skribent: Jan Høiback | Foto: Tor Erik Schrøder

Hjelp oss nå ut til flere lesere med våre innlegg

Kr.
Kontakt opplysninger

Kredittkort opplysninger
Denne betalingen er sikret og kryptert via SSL

Faktura opplysninger

Donasjons beløp: Kr. 100

24 KOMMENTARER

  1. Den nye tid ruller inn – folket vil kreve rettferdighet – øye for øye og tann for tann

    En million britiske småjenter har systematisk blitt voldtatt og mishandlet av innvandrergjenger. Kan noen vennligst opplyse om – i regi av hvilken politisk “-isme” at denne forbrytelsen mot menneskeheten på denne industrielle skala skal kunne rettferdiggjøres?

    Kunne du tenke deg å sette deg ned sammen med disse ødelagte småjentene og forklare akkurat hvorfor det var nødvendig at de måtte bli voldtatt?

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR