”Man” syken

1
1

Jeg tar meg i det igjen og igjen, og banner over at jeg ikke kan la være. Jeg river meg i håret når jeg i aviser, radio og tv ser eller hører politikere, journalister, eksperter, lærere og mange andre bruke det forferdelige uttrykket: ”man kan si at”, ”man må si at” osv.

En tekst hvor "du" er erstattet av "man" fungerer mindre nærværende og vedkommende. Det er jo en ubestemt person og ikke meg. Du virker mer direkte og presis dersom du unngår ”man”. Det går nesten alltid an å bytte det mot andre ord som: jeg, du, de, vi, oss, dem, dere o.s.v., og meningen blir mer aktiv, i tillegg til at setningen blir mer aktiv og inkluderende.

Eksempel: Intervju med en kjent skiløper:

Hvordan var det å vinne her på Lillehammer?
Flott, for det er det ”man” trener for og derfor er det fint å få bekreftet at ”man” er i form og at ”man” fungerer.

Hvorfor bruke ”man” ved omtale av seg selv?

Det finnes selvfølgelig også relevant bruk av ordet "man", men pass på - du kommer lett galt avsted med dette trege/sløve ordet.

Først og fremst synes jeg bruken av ordet ”man” representerer et dårlig språk og upresis kommunikasjon. For det andre skaper det ofte en illusjon om at det ikke er meg/jeg som kommer med synspunktet eller vurderingen, men at det er det uformelige ”man” som har synspunktet eller vurderingen. Det skjuler bevisst eller ubevisst at det nettopp er mitt, ditt, hans eller hennes synspunkt som formidles videre. For det tredje er det uspesifiserte ”man” uklart i forhold til om det er en enkelt, mange, få, flertallet osv.

Hvis jeg eksempelvis sier, at ”I Norge har man den holdning, at…”, så skjuler jeg om holdningen finnes hos én bestemt i Norge, i regjeringen, opposisjonen, befolkningen, flertallet i befolkningen, eller et lite mindretall. Prøv heller å finne en rikere og mer beskrivende måte å formidle budskapet ditt på.

Det kan være med vilje at jeg vil skjule hvem og hvor mange som har en holdning, men det kan også være ren ubetenksomhet. Jeg kan kommunisere presist og klart så du forstår hva jeg sier, eller jeg kan være uklar og indirekte så du ikke vet hva du skal tenke. Riktige ord er viktig for hvor effektivt budskapet mottas, og for hvordan jeg identifiserer meg med budskapet/beskjeden du kommer med.

Jeg er klar over at ”man” er så norsk som noe; det er ganske enkelt det samme ordet som MANN, og på norrønt (gammelnorsk) ble det brukt (i nominativsformen MADR) slik vi bruker pronomenet i dag. Det er vanlig å bruke det slik når vi i farten ikke kan angi subjektet nøyaktigere eller ikke ønsker å gjøre det. Her er det også snakk om i hvilken grad du våger å være presis og direkte i stedet for å tåkelegge hvem som mener/sier hva.

I muntlig kommunikasjon har "man" to andre irriterende anvendelser. Vi kan bruke "man" i stedet for jeg som en distanserende faktor - f.eks.: "Man tror, alle ser på én" eller "Jeg tror, alle ser på meg". Vi bruker også ofte "man" i stedet for "du" - f.eks.: "Nå, hvordan har man det i dag? ".  ”Man” mangler presisjon og er en distanserende faktor, og derfor bruker folk ofte ”man” når vi snakker om noe ubehagelig.

Det er også viktig for Norgesavisen at de ikke går i samme felle som resten av mediene. Ved å bruke et presist språk vil avisen også få frem presise budskap til sine lesere.

Så tilslutt, del min hellige krig mot ”man”.

Publisert av journalist Espen Olavsen

1 kommentar

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR