Norge må vekkes fra forsvarspolitisk tornerosesøvn

4

KRONIKK

– Norske stortingspolitikere har på det forsvars- og sikkerhetspolitiske feltet de siste 20 årene befunnet seg i en tornerosedvale, hevder kronikkforfatteren: Bernard Duncan Lyng har arbeidet som etterretningsoffiser i Forsvaret, tidligere sikkerhetssjef i Statoil fram til år 2000 og har også vært adm. direktør i Næringslivets sikkerhetsråd.

_____________________________________________________

Ingen statlig oppgave er viktigere enn å sørge for innbyggernes sikkerhet – og da særlig sikkerhet knyttet opp mot alvorlige kriminelle handlinger, terrorisme, sabotasje og krig. Det beredskapsnivået en nasjon har etablert mot nevnte trusler tilkjennegis blant annet av i hvor stor grad myndighetene har utviklet et operativt og effektivt organisert politikorps og et hjemmeforsvar tilpasset gjeldende trusselvurderinger. Dagens status her hjemme hva angår Forsvaret og Politiet avdekker imidlertid i denne sammenheng statlig avmakt og innkompetanse.

Akutt behov for risikobasert sikkerhetsstyring

Det norske forvaltningssystemet mangler helt evnen til å anvende ”risikobasert sikkerhetsstyring”. Det støtter seg tradisjonelt til ”hendelsesbasert sikkerhetsstyring” – det at noe alvorlig må ha skjedd før en setter inn forbedringstiltak. I tråd med dette har 22. juli tragedien nå tvunget systemet til å forholde seg til Politiets mangelfulle evne til blant annet å møte alvorlige terroraksjoner – uten at det frem til nå har skjedd noen vesentlige forbedringer i Politiets organisasjon, opplæringskonsept og utstyr.

Hva angår Forsvaret, har våre myndigheter ingen nylig inntrådte alvorlige hendelser her hjemme å forholde seg til. Vi kan dermed trygt kunne si at majoriteten av våre stortingspolitikere gjennom de siste 20 år har befunnet seg i en langvarig tornerosedvale. Første gang det skjedde i moderne tid var i 30-årene. Det resulterte i 5 års tysk voldtekt av landet vårt. Okkupasjonen vekket imidlertid våre stortingspolitikere, og tro mot ”hendelsesbasert sikkerhetssyring” trådte vi i 1949 inn som medlem av NATO klar til å møte trusselen fra ”den kalde krigen”. Norsk sikkerhetsrelatert avmakt og innkompetanse ble gjennom de påfølgende 40 år i stor grad holdt i sjakk av amerikansk og britisk sikkerhetspolitisk ekspertise. De sørget for at vi under NATO-paraplyen fikk bygget opp en basestruktur med relevante kampstyrker tilpasset trusselen.

Sovjets oppløsning gav tornerosesøvn

I desember 1991 ble Sovjetsamveldet oppløst i 15 uavhengige nasjoner. Den kalde krigen slik vi hadde lært den å kjenne var over. Gradvis spredde tornerosedvalen seg på nytt over majoriteten av våre stortingspolitikere. Den sikkerhetspolitiske trusselen fra nord og øst ble oppfattet som borte for alltid. Avmilitariseringen av Nord-Norge ble påbegynt. Nedleggelsen av Olavsvern i Troms og Bodø Hovedflystasjon er trinn i denne prosessen. Gjennom et mangfold av utredninger og tilhørende ukoordinerte prosjektgjennomføringer ble vårt tradisjonelle mobiliseringsforsvar erstattet med et såkalt ”innsatsforsvar”. Et forsvarskonsept skreddersydd for begrensede utenlandsoperasjoner, men med en basestruktur og beredskap som på ingen måte er tilpasset hjemmeforsvarets behov.

Dette forholdet har relevante regjerings- og stortingsrepresentanter forsøkt holdt skjult gjennom regelmessig å fremme uriktige uttalelser om det nye norske innsatsforsvarets fortreffelighet, samt å unnlate å fokusere på at alle våre tyngre kampstyrker er besluttet stasjonert syd for Steinkjær. Alt dette pakket godt inn i Langtidsplan for Forsvaret 2012-2016.

”Forsvaret er i nord!” hevdes det, og det vises til enheter med overvåkingskompetanse uten kamppotensial som Kystvakten, 333 skvadronen på Andøya, GSV og kommandosentre som Reitan og Sørreisa. Dette til tross for at en trusselvurdering styrende for dimensjoneringen og den geografiske plasseringen av våre kampoperative nasjonale forsvarsstyrker med tanke på en kommende 20-40 års periode sier noe helt annet. En nøktern militær trusselvurdering vil kunne avdekke at den eneste reelle potensielle militære trusselen i overskuelig framtid fra land innen norsk interesseområde er å finne i Russland som en kommende militær stormakt.

Behov for realitetsorientering

Jo større avstand det er fra Norge til det aktuelle sikkerhetspolitiske problemet – det være seg i Afghanistan, Afrika eller Midtøsten – desto større forståelse har våre stortingspolitikere for hvordan problemet skal kunne løses. Men blant de samme stortingspolitikere har behovet for egenbeskyttelse av landets borgere med tanke på trusselbildet innen vårt interesseområde fått svært liten oppmerksomhet. Et sterkt og moderne hjemmeforsvar krever spesialisert kompetanse på en rekke områder. Det krever utplassering av kampstyrker både i Nord- og Syd-Norge. Det krever en basestruktur som gir operativ redundans og fleksibilitet. Det gjør ikke dagens valgte en-base konsept. Et tilpasset forsvar må bygges opp over lang tid. Det er for sent når krisen inntreffer. Vi vil aldri klare å arbeide oss frem til et godt tilpasset forsvar gjennom innsparinger.

Det fremste formålet med Forsvaret er først og fremst å forebygge krig. Vi skal ha en avskrekkende terskel som er høy nok til at ingen vil ønske å utfordre oss. Men vi må også være forberedt slik at vi kan håndtere en sikkerhetspolitisk krise og i verste fall krig – hvis en slik situasjon likevel skulle oppstå.  Det kan vi ikke her i landet, da besluttende myndigheter er dominert av sikkerhetsrelatert statlig avmakt og innkompetanse.

Bernard Duncan Lyng

 

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR

Vennligst skriv inn din kommentar!
Vennligst skriv inn navnet ditt her