Oscar Wilde skal en gang ha sagt følgende: «Sarcasm is the lowest form of wit, but the highest form of intelligence.» Noe som unektelig er sant.

Enhver genuint morsom vits er basert på sarkasme, i en eller annen form. Dette er en uskrevet naturlov, og det er umulig å komme rundt det.

Det er på grunn av den underliggende sarkasmen at vitser som «The Aristocrats» blir morsomme, fordi vitsen er ment fremført som en sarkastisk parodi på andre komikere.

Norske komikere mangler i stor grad den underliggende sarkasmen som skal til for å gjøre vitser morsomme. Noe som fører til at de kun oppnår falsk latter og begeistring, av mennesker som ler fordi de er høflige.

Publikum blir litt som om en skoleklasse som får beskjed om at de skal sitte stille og le av de morsomme vitsene.

Noe som på alle måter er tilfelle med norske komikere som Sigrid Bonde Tusvik, Ørjan Burøe og Christoffer Schjelderup. De er joviale og sprudlende mennesker, men vitsene deres er døde.

Når de attpåtil følger opp de døde vitsene med å være selvhøytidelige mennesker, så er skandalen et faktum.

Uhøytidelig og estetisk

For å oppsummere hva jeg mener, så kan jeg vise til hvordan komikeren Andy Kaufman gjorde en sarkastisk parodi på Elvis Presley. En parodi som diskutabelt var bedre enn Elvis Presley selv.

Sånt er morsomt. Det setter ut publikum.

Andy Kaufman var på ingen måte en selvhøytidelig person. Samtidig kunne han demonstrere en viss estetikk. Noe som er en vinnende kombinasjon.

Ingen norske komikere har disse evnene. Unntatt nå avdøde Harald Heide-Steen Jr. og diskutabelt Kristopher Schau.

Selvhøytidelige og irritable

Når selvhøytidelige komikere som Sigrid Bonde Tusvik klager over at folk egentlig synes hun er kjedelig, så er det ikke publikum som det er noe galt med. Det er komikerens selvhøytidelighet som det er noe galt med.

På samme måte blir det når komikeren Christoffer Schjelderup går ut i VG med en cringefest av en kronikk. Hvor han selvhøytidelig proklamerer sine politisk korrekte holdninger, og whiteknighter for andre selvhøytidelige komikere.

Schjelderup skriver følgende i VG:
Men at hun i saken om Ørjan Burøe fortjener noe som helst annet enn sympati og støtte, er jo helt hinsides all fornuft. Bare fordi hun ikke liker Listhaug, betyr vel ikke det at hun fortjener å bli grafset i skrittet på julebord. Det er ingenting som unnskylder det, uansett hvor mye du prøver å bortforklare det med at du skulle være morsom på Snap.

Og, joda, Sigrid er komiker. Selvfølgelig er hun det. Hun har tidenes største uavhengige podcast. Det er rundt 200 000 faste lyttere som tar hennes meninger seriøst. Hun er frittalende. Skarp. Dritmorsom.

Eh, nei… Ingen av dere er morsomme. Dere er noen selvhøytidelige sauer som løper i flokk og er stolte av det.

Videre skriver Schelderup:
Og at du ikke ler, men savner Oluf og Juster, betyr vel mindre enn null når hun er en av de mest populære komikerne i Norge. Ja, du og dine synes ikke hun er morsom. Alle dere som aldri ser standup. Som aldri går på show og ser hvor flinke mange av de nye norske, komikerne er. Komikere som vil at alle skal ha det bra backstage.

Som ikke tolerer seksuell trakassering og metoo og alt det vrøvlet og dårlige bagasjen fra fortiden. Da hvite menn styrte verden, var urørlige og fikk ture frem. Sånn er det ikke lenger, og bra er det. Jeg er selv hvit mann, og synes selv livet kan være vanskelig. Det er ikke lett å leve, men vi har jo det lettest. Det er jo det ingen tvil om. Og når noen angriper en hvit mann for å oppføre seg dårlig, så er jo ikke det et angrep på meg. Det er et angrep på alle dårlige menn der ute som fortjener det.

Når selvhøytidelighet og politisk posering sklir over i selvpisking for å være hvit mann (!) så er festen virkelig over. Da er man ikke lenger morsom. Man er bare et politisk korrekt fjols, som ønsker å drive virtue signalling. Man whiteknighter for å få klapp på skuldra, og for å signalisere tilhørighet i flokken.

Tvungen latter

Folk lo trolig av vitsene til Josef Stalin også. Ikke fordi de nødvendigvis var morsomme, men fordi man risikerte livet med å ikke le av dem.

Slik er det også med norske komikere som godhetsposerer og whiteknighter.

Folk som ikke synes disse komikerne er morsomme (hvilket de jo ikke er), risikerer å markere seg som motstandere av den politisk korrekte konsensusen. Derfor vil folk gjerne late som om de ler av vitsene, for å unngå ubehagelige situasjoner.

I verste fall kan jo folk som ikke ler bli oppfattet som opprørske og uhøflige. Som mennesker som ikke tilhører det gode selskap. Som mennesker som ikke er politisk korrekte nok.

Jeg mener norske komikere som Sigrid Bonde Tusvik, Ørjan Burøe og Christoffer Schjelderup kan holde kjeft. At de kan slutte å godhetsposere og posere med de korrekte meningene.

Å kombinere slik selvhøytidelighet med komedie er en umulig øvelse.

Source: Akroma.no | FOTO: Tore Sætre CC-BY-SA-4.0

Tips: Bli med i Norgesavisens sosiale nettverk – ett sosialt nettverk for deg som er opptatt av Norges fremtid.

Hjelp oss nå ut til flere lesere med våre innlegg

Hjelp oss å lage EKTE nyheter til folket! Ethvert beløp – stort eller lite – hjelper oss å holde driften i gang:

kr.
Velg betalingsmåte
Kontakt opplysninger

Credit Card Info
This is a secure SSL encrypted payment.
Faktura opplysninger

Donasjons beløp: kr. 100 Månedlig

1 kommentar

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR

Vennligst skriv inn din kommentar!
Vennligst skriv inn navnet ditt her