Står du ikke for noe, faller du for alt…

0
1

Et liv, ei reise..om du vil.. En skjebne og lykke, eller en skjebne og knuste drømmer. Mange ganger fifty  - fifty av begge deler i bagasjen.

Og det er nok den aller beste kombinasjonen å eie på så mange måter. Håp tro og tvil hånd i hånd, alltid på søken etter kjærligheten. Etter tryggheten. Og den kan være så mangt, så mye forskjellig .

Men , det virker som om en av de sterkeste trendene likevell er at alt på en måte skal være svevende og ute av struktur. Det skal være så fritt og liberalt, glatt og aksepterende ,at det nesten har blitt umulig å mene noe annet en majoriteten  i samfunnet

Men kan det være en mulighet at det egentlig ikke finnes en majoritet der vi mener at det gjør det...? Kanskje tror vi bare at alle andre mener noe som egentlig ikke alle andre gjør..

Det kan føles som trygghet og aksept å være en del av det alle andre mener. Men tenk om det bare er en boble alt sammen...

Blir vi lykkeligere av å viske bort en del av vår egne identitet...? En del av vår egen arv og tradisjon... for å tilpasse oss "alle de andre"

Tenker spessielt på de kristne grunnverdiene som landet vårt er bygget på. Kan det f.eks. gi barna våre en videre horisont til livet det å skulle viske bort kristendommen litt etter litt fra både skole og barnehage... Neppe...

Ja, at de skal lære om alle verdens relgioner i motsetning til tidligere åpner horisonet på flere måter, men hva sier det egentlig om hver enkelt relgion sin troverdighet at vi prøver å viske bort vår egen ?

Det blir liggende som en undertone at relgion ikke er noe som egentlig betyr noe. Det er en masse regler og bud som vi skal prøve å kvitte oss med sakte men sikkert, for å leve i den store "relgions  friheten" som det blir vanskelig etter hvert å både skjønne og å se klart hva er for noe.

For er det frihet egentlig det å tro på noe som man likevell prøver å vri seg unna og bort fra? Det er den "friheten" vi lærer våre barn!

Kan det være sånn at friheten vi så iherdig etterstreber til syvende og sist fengsler vår egen sjel fast til lenker inne i oss selv? Så fri kan du bli at det til sist vil koste deg friheten!

Var det frihets berøvelse på noen måte da vi på 70-80 tallet stod ved skolepultene og ba fadervår ved starten av skoledagen? Eller var det frihets berøvelse på noen måte da vi måtte synge for maten ?

Ja, selvfølgelig kan mange ha følt de mange ulike relgioner som en tvangs trøye gjennom livet på ulike måter, og det er det mange grunner til. Det er mye rart som desverre praktiseres i relgiones navn, og mange mennesker som desverre håndhever seg selv som selve Gud . Det er mange som har sår og indre skrammer i de ulike relgioners navn.

Det er ikke dette jeg påpeker her. Dette handler om tidsånden, pulsen som banker og slår så lenge tiden her består. Den som er i stadig forandring og med nye utfordringer. Men  hvem styrer den egentlig?

Er vi med på å styre den når vi ikke stiller kritiske spørsmål og heller bare lar oss lede av strømmen... Det er alltid det letteste, det å ikke ta stilling.

Men kanskje ligger ikke lykken og den trygge fremtiden vi søker i den jevne strømmen hvor vi tror alle andre er enige med oss. Var kjerringa mot strømmen ei lykkelig dame..? Det ligger litt i uttrykket at hun nok kansje ikke var det. Men han  som aldri våget å  være tro mot sitt eget hjerte ble heller ingen lykkelig mann...

Det er viktlig å respektere hverandres ulike syn, også på de kristne verdiene som heldigvis ennå er en av de viktige bærebjelkene i landet vårt.

Men det er også viktig at vi ikke går "helt av skaftet" for å viske bort alle forskjeller og være så like på alle andre som mulig. Det er ikke disrespekt for andres menneskesyn å tenke selv.

Kanskje mener du innerst inne at korset i flagget vårt et flott og at det var fint og trygt da barna fikk dyp og inngående undervisning på skolen fra de ulike bibel historiene, men det kan være vanskelig å si høyt. Kan du ikke fordi du tror at alle andre er sjeleglad for forandringene ?

Jeg tror ikke den vanlige nordmann er så særlig begeistret for at aksepten for forskjeller er med på å viske bort vår egen folkesjel. Hva kan vi tape og hva kan vi vinne...?

Som et vindu mot verden er det viktig med tolleranse for forskjeller, og for freden og fordrageligheten mennesker i mellom ikke minst.

Men skal vi miste freden med oss selv for å holde freden på plass med alle andre....!? Skal vi ikke også være tro mot oss selv... Vil det lille mennsket bli lykkeligere uten den store Gud... Kun det siste spørsmålet her har jeg et bastant svar på, og det er Nei!

Det paradoksale er at vi strømmer til kirker og andre Guds hus under store katastrofer hvor vi trenger hverandres nærhet. Men viser ikke dette at vi også trenger noe mer? Noe som er større enn oss selv og som vi ikke alltid kan sette ord på... ?

Er ikke dette også søken etter kjærligheten ? Et liv... ei reise...

Skribent Anne Lill Strøm

INGEN KOMMENTARER

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR