USA beskytter IS for å svekke rivaler – utvider USAs okkupasjon i Syria

0
22

Av Stephen Chovanec

Det dominerende synet på den USA-ledete koalisjonen mot Den islamske staten (IS), Operation Inherent Resolve (Operasjon Iboende løsning), er at dens grunnleggende mål er IS’ tilintetgjøring.

Og så, i tiden etter at IS er jaget vekk fra Irak og Syria, vil hovedbegrunnelsen for USAs militære tilstedeværelse være å sikre at det ikke vokser fram noen «etter døden»-IS-opprør.

At USA utvetydig bekjemper IS blir ganske enkelt tatt for gitt.

Denne artikkelen av Stephen Chovanec ble opprinnelig publisert på InsurgeIntelligenceDen er oversatt til norsk av Anne Merethe Erstad.

Men en nærmere titt på historien om USAs involvering viser at anti-terrorisme har vært av mindre interesse sammenliknet med geopolitiske og strategiske mål. Hver gang målene om å utvide territorial kontroll eller å svekke rivaler sto i motsetning til målet om å bekjempe IS, ble organisasjonen enten ignorert eller til og med styrket, for å komme nærmere de overordnede målene.

Enkelte embetsmenn i koalisjonen har på noen måter ansett IS som et potensielt fordelaktig fenomen i et større perspektiv. IS gir et påskudd for utvidete militære operasjoner på fremmed jord, de bidrar til å svekke den militære styrken til Syria og landets allierte – begge deler virker til å svekke den syriske stat og Irans innflytelse i Levanten.

Innflytelse via kalifatet

I 2015 satte IS i verk et enestående framstøt i Syria.

Senere er det lekket lydopptak av daværende utenriksminister John Kerry, som forklarer at Obama-administrasjonen så denne ekspansjonen som fordelaktig for USA.

Da man anså at dette kunne bli brukt til å presse Assad, var trusselen om stats-kollaps noe man ville «følge nøye med» og «håndtere», fremfor å hindre. «Vi fulgte nøye med,» sa Kerry:

«… OG VI VET AT DETTE VAR I FERD MED Å VOKSE FRAM… VI SÅ AT DAESH VOKSTE I STYRKE, OG VI TRODDE AT ASSAD VAR TRUET. VI TENKTE IMIDLERTID AT VI KUNNE ANTAKELIG HÅNDTERE DETTE – AT ASSAD VILLE FORHANDLE.»

Dette var likevel ikke bare snakk om å utnytte begivenheter som var helt utenfor kontroll. Obamas regionale allierte hadde sørget for at det rant inn støtte til jihadist-fraksjoner blant opprørerne, deriblant IS, i årevis, i deres forsøk på å fjerne Assad.

USAs etterretning overvåket og var godt kjent med denne politikken. Som Kerrys observasjoner antyder: motivet var at med “Daesh (som) vokste i styrke”… ville USAs militære være i stand til å «håndtere» denne utviklingen, mens IS’ ekspansjon ville bety at «Assad (da) ville forhandle».

Alt dette endret seg da Russland intervenerte, som en respons på den ekspanderende IS-bevegelsen. Med Russland inne i bildet, skrumpet utsiktene til regimeendring stadig mer inn.

Merkelig nok gjennomførte Russland flere fly-tokter i Syria på en dag enn den USA-ledede koalisjonen hadde gjort på en måned, mens de også angrep IS’ oljetankvogner. Noe den USA-ledede koalisjonen hadde nølt med, opp til et punkt der store konvoier av oljetankvogner som fraktet IS-olje var i stand til å operere effektivt og i fullt dagslys.

De pinlige motsigelsene i «anti-IS»-kampanjen ble etter hvert vanskelig å bortforklare. I stedet for å bli «degradert» eller «ødelagt»ekspanderte faktisk IS i løpet av anti-IS-kampanjen.

Dr. Christopher Davidson ved Durham Universitet er en av verdens ledere forskere når det gjelder Midtøsten-forhold. Han har forklart at:

«… Den islamske staten var i realiteten på samme side som Vesten, spesielt i Syria, og i alle sine andre krigssoner var de så visst på samme side som Vestens regionale allierte.»

Dessuten, «på et strategisk nivå, hadde deres store fremgang gjort dem til det beste aktivum på slagmarken for dem som ønsket en permanent oppdeling av Syria og fjerning av (den Iran-vennlige) Nouri Maliki i Irak.»

Knepet for Vesten var derfor «å forsøke å finne den rette balansen mellom å framstå som de gikk til aksjon men likevel fortsatt tillate Den islamske staten å ha fremgang.»

Davidson siterer fra en profetisk RAND Corporation-rapport fra 2008 når han forklarer at den «illusoriske kampanjen som til slutt måtte settes i gang mot Den islamske staten» derfor i hovedsak ville bestå av «etableringen av visse røde linjer» langs en «oppholde og reagere-tilnærming.» Denne ville «involvere å utplassere personell i utkanten av områder der det er konsentrasjoner av transnasjonale jihadister» mens man samtidig sørger for å begrense aksjoner til bare «periodisk sette i verk luft-/rakettangrep mot verdifulle mål.»

Med andre ord, Russlands intervensjon avslørte i realiteten Washingtons bløff. Da man innså dette, og også så et Syria som i stadig større grad var i stand til å ta tilbake områder som IS så effektivt hadde erobret, virket det som tiden var inne for å sette en stopper for kalifatet på alvor.

Bombing av Syria… Igjen

Når det gjelder Den islamske statens effektivitet for å svekke militæret i Syria og Hizbollah, samt å tappe ressursene til Syrias sponsorer, vil det å oppnå maksimal strategisk fordel av Den islamske statens ødeleggelse avhenge ikke bare av å overlate administrasjon av gjenerobrede områder til stedfortredere på bakken, men også å forsikre seg om at deres våpen hovedsakelig var rettet mot Syria og Iran.

Mens IS absolutt ble bekjempet på visse fronter, der de satt på lukrative energiressurser og vital infrastruktur, opererte IS-soldatene ofte langt unna sine allierte og mot rivalenes frontlinjer.

Under IS’ flodbølge i 2015 – hvis «trussel» mot den syriske armeen (SSA) skulle bli «håndtert» av USA som innflytelse – omringet og beleiret de syriske styrker i Deir Ezzor.

Deir Ezzor er strategisk viktig på grunn av sin konsentrasjon av energi-ressurser. Landets største oljelager, al-Omar-feltene, ligger der.

Den eneste effektive styrken som kjempet mot IS på vegne av Vesten, var den kurdiske YPG-militsen, også kalt Syrias demokratiske styrker (SDF), som var konsentrert langs landets nordgrense. USAs «påvirknings-sfære», som skulle meisles ut fra IS’ tilbakegang, var derfor geografisk begrenset til området som grenset til denne regionen.

Siden de viktige Deir Ezzor-ressursene derfor var «innen rekkevidde», var det absolutt nødvendig at den syriske armeen ikke holdt ut i kampen mot Den islamske staten og fant en måte å ta områdene på, før USA-støttede SDF var i stand til det.

Det er kanskje ikke veldig overraskende at et tilsynelatende koalisjonsangrep på SSA-posisjoner i Deir Ezzor fant sted bare måneder etter at ISIS startet beleiringen av byen. Tre soldater ble drept og 13 såret. Realiteten var at den USA-ledete koalisjonens bombinger hjalp IS’ framrykking på bekostning av Assads styrker.

Mens USA på det sterkeste benektet å være ansvarlig for angrepet, mente SOHR (Det syriske observatorium for menneskerettigheter), en overvåkingsgruppe som er pro opposisjonen og som mottar pengestøtte fra vestlige regjeringer, at jetflyene som utførte bombeangrepet sannsynligvis kom fra koalisjonen.

Dette kunne avskrives som et engangstilfelle der det ble gjort feil. Men det var ikke det eneste angrepet av denne typen.

Nesten ett år senere, mens den syriske regjeringen fortsatt holdt ut mot beleiringen, satte bombefly fra den USA-ledete koalisjonen i verk et mye større og vedvarende angrep. Over et dusin bombetokter ble gjennomført og dusinvis av syriske soldater ble rapportert døde mens minst hundre ble såret.

Angrepet ga beleirerne, Den islamske staten, et voldsomt løft, slik en britisk journalist beskrev det: «umiddelbart etterpå strømmet IS framover og delte byen i to», noe som ytterligere strammet renneløkken rundt SSA og var en direkte trussel mot deres flybårne forsyningslinje.

Fakta denne gangen var ubestridelige. USA, som ivret etter å distansere seg fra den åpenbare strategiske fordelen IS hadde mottatt, innrømte skyld, men benektet at det var noe mer enn en feil som var begått. Media aksepterte raskt benektelsen og overså betydelige selvmotsigelser som fortsatt sto tilbake.

For eksempel avslørte den offisielle rapporten at USA hadde villedet russerne når det gjaldt stedet for det planlagte angrepet, ignorert etterretningsrapporter som sa at syriske soldater var målskiver og omgått normale mål-prosedyrer før angrepet ble satt i gang ved å nedgradere mengden av nødvendig etterretning før angrep.

Som journalist-veteranen Gareth Porter påpekte, var «irregularitetene ved beslutningstaking i overenstemmelse med et tilsiktet angrep på syriske styrker.»

En annen mulig forklaring pekte mot den åpne fiendtligheten topp-tjenesteansatte i Pentagon hadde uttrykt mot den felles våpenhvilen USA og Russland hadde blitt enige om noen dager tidligere – som kollapset etter flyangrepet. De tjenesteansatte var spesielt negative til kravene om samarbeid med det russiske militæret, noe som demonstrerer motiv og evne til gjennomføring.

En ytterligere mulig forklaring kom fra direktøren for Human Rights Watch. I et språk som var til forveksling likt John Kerrys, og tilsynelatende på linje med en slik strategi skrev han på Twitter og spurte: «Sender USA et signal til Assad om hans endeliktgjennom å drepe 80 syriske soldater?»

Det som er sikkert, er at for dem som arbeidet for å svekke Syrias framgang mot IS i denne attraktive, nordøstlige «påvirknings-sfæren», vippet koalisjonens bombinger ettertrykkelig maktbalansen i den syriske armeens disfavør – de overlevede bare på grunn av russiske flystyrker.

Den strategiske dimensjonen i dette er at så lenge mesteparten av Deir Ezzor var okkupert av IS, og ikke av Syria, lå muligheten for å ta området tilbake, åpen. Hvis Syria gjenetablerte sin kontroll, ville det ikke være mulig for den USA-ledete koalisjonen å ta området uten en åpen krigserklæring. Innenfor denne politiske dynamikken var da den eneste muligheten for å sikre at dette området forble «innen rekkevidde» for koalisjonen, å sørge for at Den islamske staten fortsatt hadde kontroll og forhindret videre syrisk ekspansjon.

Og mens konvensjonelle forståsegpåere rutinemessig ville avvise at det tas slike strategiske hensyn, skjedde det faktisk.

Tankeprosessen i USA-forsvarets establishment ble best beskrevet av tidligere CIA-direktør, Michael Morell. Morell gjenspeilet Kerry tenkemåte da han sa at USA var nødt til «å få iranerne til å betale en pris i Syria, vi må få russerne til å betale en pris», og spesielt gikk han inn for at drap på iranere og russere som opererte i landet ville føre til dette. «Jeg vil sette press på (Assad),» fortsatte han, «Jeg ønsker å sette presse på iranerne, jeg ønsker å sette press på russerne», for å få dem til «å komme til den diplomatiske løsningen.» Det var imidlertid viktig at dette ble gjort «i skjul», sa han, «så ikke fortell verden om det, ikke sant? Du reiser deg ikke i Pentagon og sier ‘vi gjorde dette’, men du sørger for at de vet det i Moskva og Teheran.»

Ganske visst, dette var akkurat de mulighetene som ble diskutert blant toppene av politiske planleggere i administrasjonen.

John Kerry ba selv ved flere anledning om at USA sendte ut raketter mot «spesifikke regime-mål», for å «sende en beskjed» til Assad om «å forhandle om fred». I likhet med Morell, foreslo Kerry at USA ikke behøvde å anerkjenne angrepene, men at Assad «helt sikkert ville kjenne til rakettenes retur-adresse.»

Leve for å kjempe enda en dag

De strategiske fordelene IS bød på ble kanskje best beskrevet av Thomas Friedman. Han forklarte i en artikkel i New York Times:

«AMERIKAS MÅL I SYRIA ER Å SKAPE NOK PRESS PÅ ASSAD, RUSSLAND, IRAN OG HIZBOLLAH TIL AT DE VIL FORHANDLE OM EN MAKTFORDELINGSAVTALE… SOM OGSÅ VILLE SKYVE ASSAD FRA MAKTEN.»

Derfor, siden Den islamske statens « mål er å nedkjempe Bashar al-Assads regime i Syria – pluss landets russiske, iranske og Hizbollah-allierte… kunne vi ganske enkelt trekke oss tilbake fra å bekjempe IS på bakken i Syria og la dette være et problem for Iran, Russland, Hizbollah og Assad.»

Hans vurdering var at USA ikke ønsket å nedkjempe IS med en gang, fordi «hvis vi nedkjemper IS på bakken i Syria nå, vil vi bare redusere presset på Assad, Iran, Russland og Hizbollah.»

En måte var å la det være igjen en åpen korridor IS-krigere kunne flykte gjennom, i områder der USA-støttede grupper kjempet mot gruppen.

Dette underrapporterte aspektet ved Obamas offisielle politikk overfor IS, har i stillhet blitt beholdt av Trump-administrasjonen.

I forkant av slaget om Mosul ble det rapportert at toppledere i IS hadde vært i stand til å flykte fra byen og kommet seg fram til Syria. Mens kampen pågikk, hadde tydeligvis også andre IS-avdelinger hatt åpen tilgang til liknende fluktruter.

Kilder beskrev at de så hundrevis av krigere flykte fra Mosul og ankomme Syria, på veg mot Deir Ezzor og Raqqa.  Det strategiske resonnementet ble henvist til av Saudi-Arabias utenriksminister, da han uttalte seg i media«Hvis Daesh ble tvunget ut av Mosul, var det sannsynlig at de fortsatte til Syria.»

Den irakiske sjefen for militæroperasjonen bekreftet at dette faktisk skjedde. Han siterte etterretningsinformasjon han mottok, og sa at militante «flyktet fra Mosul til Syria med sine familier.»

Ikke lenge etter dette satte IS i gang en offensiv i Deir Ezzor. The Guardian rapporterte at krigerne som brøt gjennom regjeringens forsvar, var «hovedsakelig forsterkninger som kom over grensen fra Anbar-provinsen i Irak», som så «brøt gjennom regjeringslinjene, splittet deres område i to og tok kontroll over det området hvor WFP (Verdens Matvareprogram) slapp ned sine forsyninger.»

Ett år senere, nå under president Trumps administrasjon, ble kampanjen mot IS i Tal Afar i Irak avsluttet på litt over en uke. Proklamert som et vitnesbyrd om styrken til IS’ fiender, men det ble snart klart at seieren hadde vært mulig bare på grunn av en større IS-retrett.

Med direkte referanse til «åpen korridor»-politikken, fortalte den irakiske offiseren som ledet slaget at «et betydelig antall krigere hadde anledning til å forsvinne gjennom en sikkerhetssperring» og flykte. Mer bekymringsfullt var det at dette ble muliggjort fordi «det forelå en avtale» med IS, ifølge generalmajor Najim al-Jobori, mellom den militante gruppen og irak-kurdiske styrker. Noen av dem som gjorde retrett overga seg, mens andre «flyktet til Tyrkia og Syria.»

Rapporten er verd å merke seg, da den legger fram beviser for at elementer blant de irak-kurdiske myndighetene hadde bånd til IS i forbindelse med tilrettelegging av olje-salg. Dette har tidligere vært offentliggjort av INSURGE.

Senere, i Syria, tilspisset situasjonen seg da den syriske hæren marsjerte østover og til slutt brøt den tre år lange beleiringen i Deir Ezzor – noe som plasserte de omliggende oljefeltene innen rekkevidde på et tidspunkt da USA-støttede SDF også rykket nærmere.

New York Times beskrev da hvordan «en kompleks konfrontasjon foldes ut, med lang større geopolitisk betydning og risiko…»

«Den islamske staten forventes å trekke sin siste forsvarslinje ikke i Raqqa, men i et område som omfatter grensene mot Irak og Jordan og mye av Syrias beskjedne oljereserver, noe som vil gjøre dem viktig når det gjelder stabilisering i Syria og innflytelse på nabolandene. Uansett hvem som gjør krav på det spredt befolkede området i denne, det 21. århundrets versjon av Det store spillet, vil de ikke bare få æren av å erobre Den islamske statens siste flekk av et territorialt kalifat i Syria, men vil også spille en viktig rolle når det handler om å bestemme Syrias framtid og dynamikken i regionen etter krigens slutt.»

Det var innenfor denne konteksten at en annen avtale ble inngått, som avsluttet kampen om Raqqa. SOHR sa det:

«… mottok informasjon fra kunnskapsrike og uavhengige kilder som bekreftet at det var nådd fram til en avtale mellom Den internasjonale koalisjonen og Syrias demokratiske styrker på den ene siden og organisasjonen ‘Den islamske staten’ på den andre, og at avtalen fastslo utgangen fra byen Al-Raqqah for de gjenværende medlemmene av ‘Den islamske staten’.»

SOHR «bekrefter at denne avtalen er inngått.»

Det ble senere avslørt at avtalen omfattet rundt 50 lastebiler, 13 busser, 4000 evakuerte og alt av krigernes våpen og ammunisjon.

Mer informasjon kom til overflaten da en høytstående deltaker i forhandlingene varslet.

Brigadegeneral Talal Silo, en tidligere leder i SFD (den kurdiske YPG-militsen) og  talsperson for USAs ledende partner i kampen mot IS, og som siden hoppet av til Tyrkia, forklarte at en «avtale var inngått for at terroristene kunne forlate, rundt 4000 mennesker, dem og deres familier,» hvorav alle bortsett fra rundt 500 var krigere. Han sa at en tjenesteansatt fra USA hadde «godkjent avtalen på et møte med en SDF-sjef.»

Enda mer graverende, og tilsynelatende en bekreftelse på at spesifikke ende-destinasjoner var inkludert i denne typen avtaler: sjefen..

«… kom  tilbake med avtalen fra USAs administrasjon om at disse terroristene skulle til Deir al-Zor.»

De evakuerte IS-krigerne, beskyttet av avtalen som var godkjent av USA, skulle dra til IS-kontrollerte områder «hvor den syriske hæren og styrker som støttet president Bashar al-Assad hadde framgang.» Her skulle de «forhindre regimets fremrykning.» BBC bekreftet dette, da de sporet konvoien til nettopp disse områdene.

Reuters rapporterte også at fronten den syriske regjeringen kjempet mot i Deir Ezzor, hadde «forvandlet seg til en betydelig base for Daesh-militante etter at den USA-støttede offensiven drev dem ut av Raqqa.» Kort sagt, avtalen ga et direkte «løft til USAs kamp mot styrkene til Syrias president Bashar al-Assad,», som Newsweek observerte.

«Ifølge amerikanerne,» fortsatte brigadegeneral Silo, «kunne regime-hæren nå fram til Deir al-Zor i løpet av seks uker». «Men da regimets hær rykket fram raskere enn forventet, ville USA at SDF skulle starte forhandlinger med Daesh.» Avtalen ble så bifalt fordi USA «ønsket en rask slutt på kampen i Raqqa slik at SDF kunne flyttes seg videre mot Deir al-Zor.»

Silo hevdet også at USA og SDF hadde inngått liknende avtaler ved minst to andre anledninger, og styrket dermed uttalelsene fra en syrisk dissident og menneskerettsaktivist som tidligere hadde hevdet at en liknende avtale ble gjort under slaget om Mosul.

Når det gjaldt å sørge for «en rask slutt på slaget om Raqqa» og tillate SDF å «flytte seg videre mot Deir Ezzor», viste den USA-meglede avtalen seg å være en suksess. Bare dager senere erobret SDF al-Omar-feltene, den største og mest lukrative oljereserven i Syria.

Men ifølge Elijah Magnier, journalist og krigskorrespondent for Kuwait-avisen Al Rai: etter at «USA nådde fram til olje- og gassfeltet Omar før Russland… overleverte IS (det) til kurderne uten motstand.»

En talsperson for SDF stadfestet dette med beskrivelsen av hvordan «våre styrker klarte å frigjøre feltene uten nevneverdig ødeleggelse.»

Ganske visst, ifølge SOHR hadde «framrykningen til Syrias demokratiske styrker, der de gikk inn i oljefeltet Al-Omar og tok kontroll over det», skjedde først «etter at motangrep fra IS (mot den syriske hæren) som holdt regimets styrker borte fra utkanten og omegnen til feltet.» Det var imidlertid et jevnt kappløp, da «regjeringsstyrker befant seg vel tre kilometer fra feltene» på dette tidspunktet.

De gjenværende oljefeltene og omliggende trakter ble feid opp av SDF på liknende vis, der IS frivillig sa seg villig til å evakuere områdene. SOHRs kilder klargjorde videre «at IS foretrekker å overlate områdene organisasjonen har okkupert til SDF framfor å gi dem over til ‘shia-militsen’, for å forhindre at regimets styrker rykker fram mot disse områdene.»

Som Elijah Magnier rapporterte på dette tidspunktet:

«USA-støttede styrker rykket fram i nordøstlige områder under IS-kontroll, med få eller ingen militære sammenstøt: IS trakk seg ut av mer enn 28 landsbyer og olje- og gassfelter øst for elven Eufrat, og overga disse til kurdisk-USA-styrker etter en overenskomst de hadde oppnådd med terroristgruppen.»

Videre, «denne avtalen var en effektiv måte å forhindre at den syriske hæren fikk kontroll» gitt at «USA virker fast bestemt på å holde fast ved deler av syrisk territorium, der de tillater syriske kurdere å kontrollere nordøst-Syria, spesielt de områdene som er rike på olje og gass.»

Beskytte påskuddet

Linjene mellom Russland og USA ble derfor delt i to av Eufrat: SDF i øst og den syriske hæren i vest.

Ettersom IS’ kalifat nærmet seg sitt endelige fall, etablerte USA nye regler for sitt engasjement, og annonserte at de ville ikke tillate Syria aller landets allierte å krysse grensene til sonen USA kontrollerte.

USA erklærte også at de ville fortsette okkupasjonen av nordøst-Syria på ubestemt tid, selv etter at IS er forsvunnet. USA har for tiden minst ti småskala-militærbaser inne i landet.

Ifølge en analyse fra Joshua Landis, en høyt ansett Syria-ekspert og professor ved Universitetet i Oklahoma, går den overordnede strategien ut på å forhindre økonomisk tilfriskning og innbyrdes forhold i regionen, i et forsøk på «å skade Iran og Assad.»

USAs «viktigste instrument for å skaffe seg innflytelse» er «Syrias demokratiske styrker» og områdene de har erobret i «nordlige Syria», sier Landis. Gjennom «å nekte Damaskus tilgang til Nord-Syria» og ved «å kontrollere halvparten av Syrias energiressurser, Eufrat-dammen ved Tabqa, så vel som mye av Syrias beste jordbruksland, vil USA være i stand til å holde Syria fattig og ressurs-svak…»

«Å holde Syria fattig og ute av stand til å finansiere en gjenoppbygging, passer kortsiktige mål for USA, fordi det beskytter Israel og vil sørge for å tappe iranske ressurser – som Syria må sette sin lit til mens landet strever for å reetablere statlige tilbud og gjenoppbygge ettersom krigen ebber ut.»

Derfor, gjennom «å oppmuntre til kurdisk nasjonalisme i Syria håper (USA) å nekte Iran og Russland tilgang til fruktene av deres seier», samtidig som «Damaskus holdes svak og splittet.» USAs holdning «tjener ingen annen hensikt enn å stanse handel og forhindre en mulig landrute fra Iran til Libanon,» og å «ruinere Assad og holde Syria splittet, svak og fattig.»

Likevel. Med en slik tilnærming for øyet, representerte nedkjempelsen av IS et dilemma.

Å kjempe mot IS var fikenbladet under internasjonal lov USA satte sin lit til, for å legitimere sine militære operasjoner på fremmed jord uten Syrias samtykke. Når IS er borte, holder ikke en gang dette vaklende argumentet. USA-administrasjonen var derfor fanget mellom barken og veden.

Da kommer det kanskje ikke som en overraskelse at USA i månedsvis har beskyttet en IS-kontingent som er gjemt i SDF-kontrollerte områder langs den nordlige grensen med Irak.

Faktisk registrer de offisielle OIRrapporter (koalisjonens rapporter, overs. anm.) at omtrent ingen flyangrep har vært gjennomført i dette området, minst siden midten av november 2017 – bare andre steder langs østbanken av Eufrat, «nær Abu Kamal» (se her for lettere oversikt).

Ved å forhindre Russland og Syria fra å krysse Eufrat for å avslutte kampen mot IS, og ved å nekte å angripe i disse områdene, har USAs tilstedeværelse i bunn og grunn beskyttet Den islamske staten fra et fullstendig territorialt nederlag i Syria.

I så måte er det særdeles bekymringsfullt at forsvarsminister Mattis har fortalt journalister at USA planlegger å bli i Syria og «fortsette kampen så lenge de (IS) vil kjempe,» fordi «fienden har enda ikke erklært at de er ferdig i dette området.»

Der finnes også et annet insentiv. Mye likt «åpen korridor»-politikken, har USA erklært at «de vil ikke utføre angrep mot de militantes siste gjenværende krigere, når de beveger seg inn i områder holdt av Assad-regimet i vestlige Syria.»

Dette har drevet selv USA-støttede opposisjonskrigere til å mistenke at:

«… deres egen side kan tillate små IS-lommer å overleve så de kan angripe og svekke regimet og dets hovedstøttespiller i regionen, Iran.»

Til slutt, all denne politikken har på en eller annen måte blitt rettferdiggjort med behovet for å «beskytte sivile.»

Likevel, selv innenfor rammen av offisielle fortellinger, selv om alt som er presentert her blir ignorert, er dette fortsatt problematisk, gitt hva jusprofessor Charles J. Dunlap ved Duke-universitetet har kalt «den moralske risikoen ved inaktivitet.» Siden sluttresultatet av USAs politikk tillater IS å overleve, er forestillingen om at de «redder sivile» ikke riktig holdbar, siden «IS-krigerne som kunne ha vært drept levde videre og kunne slakte sivile» på et senere tidspunkt.

Dessverre, takket være utviklingen av USAs militære strategi, vil IS fortsette å ha muligheten til å gjøre dette.

Takk til Nafeez Ahmed.

Steven Chovanec er en uavhengig journalist og analytiker med base i Chicago, Illinois. Han har en bachelor-grad i internasjonale studier og sosiologi fra Roosevelt-universitetet og har skrevet for et stort antall publiseringskanaler, slik som The Hill, TeleSur, Consortium News og andre.

Source: http://steigan.no/ | Foto: CCO Public domain

Hjelp oss nå ut til flere lesere med våre innlegg

Kr.
Kontakt opplysninger

Kredittkort opplysninger
Denne betalingen er sikret og kryptert via SSL

Faktura opplysninger

Donasjons beløp: Kr. 100

INGEN KOMMENTARER

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR